Kunst, kirke og kapital

KUNSTKRITIKK: Her kommer en gåte: Hva er det Kunsten, Kirken og Kapitalen har til felles? Men først en liten historie fra virkeligheten:

For et par uker siden var jeg på et kunstgalleri i Oslo sammen med en bekjent. Jeg trodde vi var alene i lokalet, og etter en kort stund, sa jeg hva jeg mente om utstillingen – en soloutstilling med arbeider av Gardar Eide Einarsson, en av de hotteste og best betalte norske kunstnere i dag. Da dukket plutselig galleristen opp. Han ville vite hvorfor jeg var så negativ, men før jeg rakk å svare satte han i gang med å skjelle meg ut. Han hadde hørt meg snakke om kunst tidligere, sa han, og det var ikke mye å skryte av. Jeg visste like lite om samtidskunst som tanten hans om fotball. Jeg forsøkte å argumentere for hvorfor jeg ikke likte utstillingen. Men det ville han ikke høre på. Grunnen var følgende: Jeg hadde ikke lest nok bøker til å kunne uttale meg. Ikke hadde jeg forsket på denne typen kunst heller.

Jeg var dum og gikk på kroken. Svarte at jeg ikke bare hadde lest, men at jeg både hadde skrevet artikler og holdt foredrag om denne kunstneren. Ja vel, men hvilke bøker hadde jeg lest, hvor lenge hadde jeg studert, og hva hadde jeg egentlig skrevet magistergrad om? Jeg trædde meg enda lenger inn på kroken, og forsøkte å svare etter beste evne. Men det hjalp ikke, mannen ble stadig mer rasende, og jeg kom til å tenke på en AKP’er jeg en gang traff. Han mente at man ikke kunne stole på mennesker som påsto at Stalin hadde drept 30 millioner landsmenn fordi de ikke hadde lest Marx Das Kapital på tysk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter hvert begynte jeg å synes litt synd på denne sinte gallerieieren. Han hadde kanskje trodd at disse tingene han viste fram virkelig var noe. Ikke at de var vakre, det lå sikkert langt under hans verdighet, men at de om ikke annet demonstrerte at han hørte hjemme i det gode selskap. At han hadde nese for det nye, at han var dristig, ja, kanskje til og med litt underground, og at det når som helst kunne komme en likesinnet fra Berlin eller Statens Kunstakademi og nikke gjenkjennende til det de så. Ja, for utstillingen hadde jo fått høflig omtale i flere aviser, og alt informasjonsmateriell var skrevet på engelsk. Dessuten hadde kunstneren tilknytting til New York. Men viktigste av alt: kunstneren hadde laget og solgt institusjonskritisk kunst med mange amerikanske, populærkulturelle banneord i titlene for høye summer. Svært høye summer. Hvordan kunne noen utenfra betvile et sånt prosjekt?

Jeg rygget mot døren med halen mellom bena, vel vitende om at jeg hadde lest for få bøker. Ut kom jeg meg også, og det med alle lemmer i behold.

Hva ville ha skjedd hvis jeg hadde prøvd meg på noe tilsvarende for 700 år siden?

«Er det virkelig en flis av Jesu kors De har der?», ville jeg kanskje ha spurt presten om.

«Å ja da, hadde De lest alle de tykke bøkene kirken har skrevet om denne hellige flis ville De ikke ha vært i tvil», ville presten ha svart.

«Og hva hvis jeg nå likevel var det...?»

«Si meg en ting; betviler De vår autoritet?»

«Ja.»

«Da skal De få hilse på noen her som får en hver tvil til å fordufte.»

«Hvem er det?»

«Inkvisisjonen».

Hva så hvis jeg hadde prøvd meg på New York-børsen for et par måneder siden:

«Unnskyld Richard Full, jeg har hørt rykter om at Lehman Brothers er på konkursens rand. »

«Hysj! Du snakker jo ned aksjen mann.»

«Ja, men så vidt jeg kan forstå er den ikke verdt mer enn det papiret den er skrevet på.»

«Jeg tror ikke du er klar over at Lehmann Brothers er en av verdens største banker.»

«Jo, men det hjelper vel ikke det, så lenge…»

«Nå holder du kjeft ellers… »

Her er svaret på gåten om hva Kunsten, Kirken og Kapitalen har til felles: Definisjonsmakten og æren, men ikke i alle evighet.

Amen.