Kunst, kultur og kommers

JEG HAR MED interesse lest forfatteren Øyvind Bergs debattinnlegg den 5. juni der han reiser kritikk mot mine betraktninger i kronikk den 30. mai. Kritikken bygger, slik jeg leser Berg, på en grunnleggende prinsipiell uenighet om det er ønskelig å styrke båndene mellom kultursektoren og næringslivet. Han gjør seg til talsmann for de på kunstens område som blir moralsk forarget over det han kaller «galant forvaltningskåte, nonchalante innspill i omgang med de vesentlige kulturelle verdiene», og fortsetter med «at erfaring gjør mange av oss mer kritiske til ny profesjonsbygging i skjæringspunktet mellom kunst, kultur og kommers, enn vi er til næringslivet.»

Jeg er sikker på at Berg kjenner noen som deler dette utgangspunktet, imidlertid er det et faktum at diskusjonen om kultur og næring i betydelig grad er drevet fremover av kulturlivets aktører, og at næringslivet på mange måter har holdt seg i bakgrunnen. «Forum for kultur og næringsliv» har i kraft av sine medlemsbedrifter et godt utgangspunkt for å bli en hensiktsmessig fellesarena. Bergs kritikk mot «Forumet» og den daglige ledelsen, oppleves som på kanten av det saklige, hvoretter jeg ikke ser noen grunn til å reise diskusjon.

SPØRSMÅLET er om Bergs prinsipielle utgangspunkt er interessant og av noen verdi i forhold til det arbeidet Stortinget nå er inne i (behandlingen av stortingsmeldingen «Kultur og næring»). Det er et faktum at levesettet i den vestlige verden har endret seg, og at svært mye av det vi regner som kunst og kultur også har blitt «big business». Dette er ikke noe politikere har funnet på, men snarere en samfunnsutvikling, særlig tydelig i den vestlige verden. Kritikk mot kommersiell tenkning kan være på sin plass på sin plass, men Bergs debattinnlegg gir ikke særlig gode analyser eller begrunnelser for hvorfor det å styrke vår, verdiskaping eller kreative evne med kunstens hjelp og metoder er galt. Berg må ha meg unnskyldt når jeg etter å ha lest hans artikkel hører ekkoet fra sytti og åtti tallet. I møte med dagens samfunnsutvikling fortoner dette seg som passè og er lite til hjelp når morgendagens politikk skal utformes. Det er synd at så få kunstnere av i dag makter å formulere kritikk av betydning, det uviktigjør samtidskunsten og gir ikke markedskreftene og kommersialismen de korrektiver mange i vår tid etterspør.