Kunst, kultur og næring i 40 år

I DEN PÅGÅENDE diskusjonen om kultur og næring er det på høy tid at den statlige kunst- og kulturpolitikken blir vurdert i et næringspolitisk perspektiv som er på høyde med det denne politikken faktisk har bidratt med, og ikke blir betraktet som en utgiftspost tilhørende fritidssektoren. Kulturrådets generelle virksomhet er ukommentert i kultur- og næringsmeldingen, på samme måte som kultur var fraværende i den tidligere stortingsmeldingen om innovasjon fra høsten 2003. Det er et interessant paradoks: 40 års statlige investeringer i kreativitet og innovasjon på kulturområdet med en samlet innsats på minst 10 milliarder i dagens kroneverdi - bare fra Kulturrådet - har på en måte ingen relevans rent næringsmessig.

Det er sannsynligvis ingen overdrivelse å hevde at Kulturrådet har vært og er kulturpolitikkens fremste utviklingsagent og entreprenør her i landet. Rådet har på kunst- og kulturfaglig grunnlag bidratt til å etablere og finansiere en rekke kulturinstitusjoner og kulturtiltak med store økonomiske ringvirkninger. Tilskudd fra Kulturfondet har vært avgjørende for etablering og støtte til kulturindustri, til kulturbasert næring og samfunnsmessig verdiskapning i et stort omfang over hele landet.

INNKJØPSORDNINGENE for litteratur er kanskje det beste eksempel også på vellykket næringspolitikk.

Med relativt beskjedne statlige midler oppnår man generering av verdier innenfor en rekke næringer.

Ved siden av å være svært vellykket kulturpolitikk der leserne, bibliotekene, forleggerne og forfatterne yter atskillig mer enn de ellers ville ha gjort, skaper ordningene også store økonomiske verdier innenfor andre bransjer som for eksempel bokklubbene, bokhandlerbransjen, papirbransjen, trykkeribransjen, den grafiske industrien, mediebransjen og reklamebransjen.

Tallmaterialet i en rapport fra Østlandsforskning om kulturnæringer fra 2004 viser at det er skapende og utøvende kunstnerisk virksomhet som innenfor et bredt spekter av kulturnæringer har vært i sterkest vekst både når det gjelder sysselsetting og verdiskaping de siste årene. Dette viser at satsing nettopp på dette feltet må danne utgangspunkt for en videre vekst innenfor kulturnæringene i Norge.

Uavhengig av hvilken form for organisering denne satsingen skal ha, bør derfor et viktig premiss være at virksomheten kobles tett opp mot de skapende og utøvende miljøene selv. Bare slik kan både kultur- og næringslivet gå inn i et offensivt og konstruktivt samarbeid der begge parters perspektiver blir ivaretatt.