Kunst, liv og dommedag

Man skal være en svært god forfatter for å komme seg unna så mange lag av klisjeer som Saabye Christensen tillater seg å bruke i sin nye roman «Modellen».

  • Flere anmeldelser!

    BOK: Romanen handler om noe så velkjent som det moralske dilemmaet mellom Kunsten og Livet. Hvorvidt en kunstner har rett til å ofre levende mennesker - «modeller» - på kunstens alter. Og der Christensen startet sin karriere med sorgmuntre skildringer av Oslo vestkant, barndom og sår oppvekst - så skriver han seg nå tilsynelatende ut av denne siden av forfatterskapet med en tvers gjennom beksvart dommedagsroman.


    HOVEDPERSONEN ER DEN hensynsløse, feige og feterte maleren Peter Wihl. Han er -   som så mange Christensens typer -   på grensen til det karikerte. Han tygger antabus, brenner lerreter, går barbent i snøen og sover på atelieret.

    Her er selvsagt også en aldrende homsegallerist, som barberer hodet for å virke ung. Men som ender opp lik den gamle i «Døden i Venedig», når hans unge kunstnervenn iscenesetter sin egen død som del av et «kunstverk». Den onde selv -   den djevelske fristeren -   dukker opp i skikkelse av en ungdomsvenn som nå er blitt en snuskete øyekirurg. Gjennom ham sveiver vi også innom et velkjent miljø hos Christensen; mimrende vestkantgutter på klassefest.

    De to kvinnene i romanen -   malerens kone og datter -   er langt mer utydelig. De forblir nærmest litt vage «modeller» uten eget liv. Og paradoksalt nok er det minst overbevisende portrettet i boka det som har den mest sentrale rollen: Peters høyst elskede seks år gamle datter Kaia - som kanskje forstår vel mye til moderne barn å være.


    DET ER LITE miljøskildring i denne boka, som har et svært enkelt handlingsforløp, nemlig historien om at Peter Wihl i løpet av noen måneder kommer til å bli blind. Den første halvdel av boka går nokså langsomt. Her er atelierbesøk, kunstdiskusjoner, Peters angst, hans løgner, feighet og egosentriske kjærlighet til kone og datter.

    Godt nok, men litt tafatt inntil side 208. Da skjer det noe. Da inntreffer møtet med det forfatteren beskriver som «inspirasjonens skitne kilde», nemlig materialet til et kunstverk. Og det er sjelden jeg har lest en roman, som i løpet av noen få avsnitt så til de grader ryster en boks handlingsforløp. Brått trekkes vi med et sveip innom en transformatorstasjon i Tallinn, der et iskald og sulten liten jente prøver å holde varmen, sammen med broren og en slitt veldighetstøybamse fra Norge. En liten foreldreløs jente med de samme blå øynene som den store maler Peter Wihl.

    Det har vel aldri vært tematisk originalitet som har kjennetegnet Saabye Christensen. Snarere er han kjent for en nærmest genial måte å ryste sammen ingrediensene. Tidligere er han blitt sammenliknet både med Irving, Woody Allen, Hamsun. I denne boka er den (over)tydeligste inspirasjonskilden -   bortsett fra diverse «Faust-forfattere» selvsagt -   Henrik Ibsen.

    Rettere sagt den sene Ibsen som tværet og tværet på sitt store moralske dilemma - livet som ble ofret for kunsten. Modeller, levende mennesker som ofres på kunstens alter.


    HER GJØR SAABYE Christensen det smarte litterære grepet selv å bruke en Ibsen-oppsetning som parallellhistorie gjennom malerens scenografkone. Hun setter opp «Vildanden». Livet, mennesket, «modellen», som ofres på kunstens alter. Da har han samtidig vist at han selv ser de tematiske parallene - og slipper å høre av anmeldere at dette blir pinlig «Ibsensk».

    Først og fremst er Saabye Christensen seg selv lik. Mest tydelig gjennom sitt velkjente litterære grep; skavankene. Tidligere har han skildret kortvoksthet, håravfall og dvergvekst, nå blindhet. Her mesker han seg ytterligere i tematikken gjennom malerens yndlingsmotiv; amputasjoner. Fysiske skavanker som hos Christensen er fysiske symbol på mentale tilstander. Og hva er mer symbolsk enn en blind maler?


    IGJEN DETTE TEMATISK overtydelige hos Christensen: En litterær balansekunstner som kan tillate seg det meste -   særlig på grunn av stilen. For stilistisk er han en antydningens mester. Her er blant annet noen nydelige scener mellom Peter og datteren -   hvor alt ligger i det som ikke sies. Han er korthogd, nesten stakkato, med et utall bisetninger - helt på grensen til å bikke over i litterært jåleri. Og hele tida med en presis og dempet distanse -   som i denne dystre boka verken er ironisk eller humoristisk. En litterær selvsikkerhet som gjør at han kan tillate seg følgende dialog om de tomme lerretene på atelieret.

    «- De venter, Ben.

    - Du venter.

    - Ja. Jeg venter også.

    - Da venter vi sammen, min venn.»

    Forfatteren benytter også sjansen til å polemisere mot dagens billedkunst «...senil og infantil på samme tid, et spill, et leketøy, det fantes ingen ideer mer, bare påfunn, intet håndverk, bare byggeklosser og optikk, kunsten var med andre ord blitt en kunst». Han vender også stadig tilbake til de evige skavankene; «kunstens uregelmessighet». At det nettopp er det uregelmessige som skaper stor kunst. Liksom en spiker i et Vermeerbilde. «Piken med øredobbene» har en sentral rolle her. Den blinde som må gi sin datter til modell for Vermeer. Dette også vist ved en nydelig scene der Peters datter som dekker på et bord, der kniv og gaffel er byttet om - en av de vakre scenene i boka.


    IRONISK NOK ER ikke Saabye Christensen selv redd for å avsløre at han bruker levende modeller. En gallerist ved navn Ben som begynte med to tomme hender og noen småbilder, er vel neppe tatt ut av lufta. Heller ikke esteten med det vakre hjemmet og devisen om at «Veien blir til mens du går».

    Fortellingen om esteten er forresten svært god. Her er han ikke maler, men scenograf som hele livet hadde samlet vakre ting til et nydelig, «overdådig» hjem. Da han døde uten arvinger -   blir alt bare gjenstander, og «hvis hans liv hadde vært en scene var hans død et loppemarked.»

    Og så er bare spørsmålet om denne dommedagsromanen blir like endelig som «Når vi døde vågner» med samme tema. Og at dette er Saabye Christensens kunstneriske oppgjør og farvel. Forhåpentlig ikke. For han overgår de fleste, Saabye Christensen, med denne boka.

  • Følg bokhøsten!
EN GOD BOK: Dagbladets anmelder synes Lars Saabye Christensen lykkes med sin nye roman - til tross for at han beveger seg faretruende tett opptil diverse klisjeer.