Kunst med kapital

KUNSTENS NIRVANA. Tenk på et sted hvor 270 av de beste galleriene i verden viser frem over 5000 av sine beste verker. Et sted hvor mer enn 1500 av de beste samtidskunstnere er representert. Et sted hvor du kan se installasjoner av dimensjoner og antall ut du ellers bare kan drømmer om. Et sted hvor du kan møte høy og lav fra så å si alle de store museer og gallerier. Et sted du kan delta i engasjert og oppdatert dialog med representanter for hvert enkelt galleri og deres kunstnere. Et sted som håndterer like mange besøkende i løpet av en uke som Nasjonalmuseet har i løpet av et år. Et sted du kan få inngående kjennskap til bredden av internasjonale kunstmagasin. Et sted hvor du kan se og høre personer som Rem Koolhaas, Liam Gillick, Jeff Koons og Jenny Holzer i et og samme diskusjonspanel. Et sted hvor du kan se mengder av kunstfilm, presentasjoner, foredrag og debatter med kjente kuratorer, kunstnere, gallerister, samlere, museumsdirektører, arkitekter med mye mer. Stedet finnes, men ikke i norske medier. Som verdens mest komplette kunsthappening er Art Basel et slikt nirvana for kunstinteresserte. Mens utenlandsk presse er full av lovord og analyser finnes det knapt en eneste norsk journalist som rapporterer fra denne årlige begivenheten. Noe som gir god grunn til å spekulere over hvorfor. Hvor er Harald Flor, Lotte Sandberg, og de andre lokale meningsprodusentene når du trenger dem? Sitter de fastklemt i froskens navle? Er de mer opptatt av Kunstakademiets nye navn og Nasjonalmuseets presentasjonsgrep?

HVA FÅR DU SE? I Basel får du mulighet til å møte deg selv og samtiden gjennom noe av det beste samtidskunstscenen kan oppdrive. Mer enn 1000 gallerier søker hvert år om få lov til å bli blant de galleriene som får utstillingsplass. Selve hovedmessen består av 270 utvalgte gallerier fordelt på to etasjer, hvor man kan se alt fra norske kunstnere som Ole Jørgen Ness og Eline Mugaas til Picasso og Klee. I tillegg til en «Art Unlimited» hall med 72 konseptuelt og bokstavelig talt grenseløse installasjoner og videoer fra 27 land. Få steder i verden har mulighet til å vise alt fra Henrik Håkansons hengende hager (After Forever), til Grönlund og Nisunens 19 x 7 meter «Pneumatic Landscape», en vakker boksearena (Faustino) som inviterer til aktiv deltagelse, eller en fullstørrelses båt i flaske - blant mye annet. Det er også noe eget ved å se norske bidrag på en internasjonal scene, to Oslobaserte gallerier investerte i deltakelse i Basel. Ubeskjedent nok dro Galleri Riis til skikkelig og presenterte Marijke Van Warmerdams «Met losse handen» som 35 millimeter film i loop projisert på 12 kvadratmeter. Presentasjonen ble gjennomført i samarbeid med blant annet Londongalleriet Lisson og galleri Weiss fra Berlin. I tillegg hadde galleri Riis en egen presentasjon av sin mer Norske kunstnerstall inkludert Jan Groth, Olav Christopher Jensen, Tom Sandberg m.fl. Eivind Furnesvik var for andre gang på messens utfordrerarena Liste, nå som direktør for det nyetablerte galleriet Standard. Med seg hadde de blant annet Mathias Faldbakken, Gardar Eide Einarsson, og Marius Engh. Visstnok ble et av Mathias Falbakkens mange påfunn, en erigert installasjon av utrevne videobånd formet som en kopi av en propagandaskulptur fra Taliban-regimet, solgt til styrelederen for MoMA/ New York til prisen av et gjennomsnittlig norsk kunstnerstipend.

BÅDE RIIS OG STANDARD gjør utvilsomt en viktig jobb for norske kunstnere i utlandet. En jobb som i andre bransjer ville utløst midler fra steder som Innovasjon Norges eksportavdeling. I kunstverdens oppmerksomhetsøkonomi gagner det åpenbart den norske kunstscenen at noen tar risikoen med denne profileringen. Den norske samtidskunsten får viktig drahjelp til sirkulasjon i en forøvrig internasjonal kunstverden. Begge galleriene har med meget begrensede midler klart å plassere seg på den internasjonale scenen. Selv om det forbigås i stillhet av norske kulturjournalister.Art Basel er også en salgsmesse. Samlere og kjøpere, bedrifter, privatpersoner og institusjoner tas godt vare på. I VIP-området kan vi strekke ut mens hovedsponsorene serverer egenprodusert champagne, innformerer om fordelene med akkurat deres privatfly, illustrerer hvordan Cubanske sigarer håndrulles, eller viser fram det siste av juveler fra eget motehus. Kvalmende uvant i norsk perspektiv, og i slike settinger rykker det nødvendigvis i lysten til å anlegge det kritiske blikk, anvende den veltrente akademikermuskel og avsløre den korrumpering av kunsten som «egentlig» foregår. I motsetning til den etablerte norm i den norske kunstdiskursen blir det imidlertid mer fristende å skifte ut figur med grunn, og se det hele som kunstens stadig større inngripen på kapitalens områder. Som New York Times skrev: «Art Basel is the Olympic of the art world». En sammenligning som kanskje i seg selv kan vekke aversjon hos en kulturjournalist.

ORGANISERING AV en begivenhet med slike dimensjoner og kvaliteter krever selvsagt store ressurser, også av økonomisk art. At det er kapitalen som gjør det mulig er jo synd. Men når man sammenligninger det med norske forhold, og avhengighetsforholdet til statens heller stusselige bidrag, er det fristende å tenke at det muliges kunst må læres på andre måter enn gjennom statlig kniping. For eksempel kan kulturjournalister fortelle hjem om hva som foregår og hvordan det ikke bare tjener underbetalte kunstnerne men også mange andre. Kunstmesser av denne type fungerer mer som overflødighetshorn enn ressursmessige nullsumspill. Messen representerer sånn sett et mentalt og intellektuelt kraftverk hvor eliten drar med seg bredden, og hvor de som vil kan få påfyll i mengder. Den selvfølgelige kunnskap om at ikke alt kan telles i penger gir kunsten en direkte tilgang til. Samtidig har den samme kunstverdenen lang erfaring og kompetanse knyttet til å kombinere pekuniære og immaterielle verdier - en kompetanse som ble etablert lenge før økonomene fant opp den «nye økonomien». Kanskje er dette selvsagt for en kulturjournalist, men neppe for den norske offentlighet. Kort sagt er det grunn til å tro at Galleri Riis\'s direktør Espen Ryvarden har rett når han sier det er galskap å påstå at man er kunstinteressert uten å ha vært i Basel. Noe enhver kulturjournalist selvsagt står fritt til å bestride når hun selv har vært der. Og med teksten fra et maleri av Richard Prince kan vi fortsette å lure på hvor de norske kulturjournalistene tilbringer sine kvelder: My neighbours Wife cried to me: «It was driving me crazy», she said. «I didn\'t know where he spent his evenings. One night I went home, and there he was».