Kunst med permer

Forholdet mellom billedkunst og litteratur er innholdsrikt og mangfoldig.

KUNSTVERDENEN burde være et takknemlig utgangspunkt for satire. Med miljøets notoriske hang til det glamorøse, aparte og «grenseoverskridende» (Med pottemakeren Grayson Perry, for eksempel, som vant Turner-prisen i 2003, vet man aldri om det er Grayson eller hans kvinnelige alter ego, Claire, som dukker opp på kunstfest), ligger det meste til rette for festlig lesning. Men forsøkene viser at det likevel ikke er noen smal sak å smi det om til god skjønnlitteratur. I dag anmeldes Tommy Sørbøs «Søppel», som tidvis er riktig underholdende, men ikke duger som roman. Den er likevel langt morsommere enn Miranda Glovers nylig oversatte «Mesterverket», boka om den skandaleglade performancekunstneren Esther Glass, som legger seg selv ut for salg hos Sotheby’s.

ROMANENE følger i fotsporene til Damien Hirst-vennen Danny Moynihans kvikke «Boogie-Woogie» (2000), der New Yorks kunstscene, med sine lesbiske videokunstnere og griske gallerister, får gjennomgå. Manhattans kunstverden er offer også i den nye romanen «Lulu Meets God and Doubts Him» (tittelen på et gedigent og meget ettertraktet maleri som spiller en hovedrolle i boka), som er skrevet av den rike samleren Danielle Ganek. Historien om Mia McMurray, en såkalt «gallerina» – de vakre kvinnene som går i ett med de hvitmalte veggene og «vintage»-designmøblene i Chelseas gallerier – ble raskt utropt til «chick lit», men har fått overraskende forsonende kritikker. Den er til og med velsignet med en uvurderlig «blurb» fra verdens mektigste gallerist, Larry Gagosian: «She got it right».

KANSKJE LEVER samtidskunstscenen opp til klisjeen om at virkeligheten overgår fiksjonen. I alle fall er flere mer journalistiske, kunstsosiologisk inspirerte sakprosatitler om miljøet vel så leseverdige som romanene om det. I 1973 utga Sophy Burnham «The Art Crowd», som handler om museumsdirektørene, kritikerne og samlerne som til sammen utgjør kunstscenen i verdens viktigste kunstby i etterkrigstida, New York. I 1996 fulgte den britiske journalistlegenden Anthony Haden-Guest opp med «True Colors», som legger særlig vekt på 1980-åras mytologiserte pengegalopp. Den aller grundigste boka om hvordan Manhattan ble verdens kunstsentrum, er det imidlertid kritikeren Jed Perl som har skrevet: Det som ikke står om 1950-åras kunst-New York i «New Art City» (2005), er knapt verdt å vite.

FORBINDELSENE mellom litteratur og billedkunst strekker seg atskillig lenger enn til satiriske miljøskildringer. Kunst og samling har gang på gang vendt tilbake som tema i skjønnlitteraturen, fra den tsjekkiske porselenssamleren som blir fange av sine egne skatter i Bruce Chatwins «Utz», til maleriet som rommer en hel samling i den nylig norskoversatte «En privatsamling» av Georges Perec. Samtidig kombinerer påfallende mange å skrive skjønnlitteratur med å skrive om billedkunst. John Updike har utgitt to samlinger av kunstkritikken sin. Kritikeren John Berger er minst like berømt som skjønnlitterær forfatter. The New Yorkers hovedanmelder Peter Schjeldahl er også lyriker, slik Frank O’Hara var det. O’Hara, som gjerne droppet gallerinavn i diktene sine, var en allestedsnærværende skikkelse i Manhattans kunstgullalder, og kombinerte rollene som inspirator, kunstskribent og kurator ved Museum of Modern Art med å skrive poesi.

DET ER interessant at de tre mange regner som de største nålevende forfatterne i Norge – Dag Solstad, Kjartan Fløgstad og Jon Fosse – alle har valgt å skrive sakprosatekster om billedkunst. Litteratenes kunstartikler er et annerledes og fruktbart supplement til kritikernes prosa. Fløgstad skrev nylig om Roald Kyllingstads kunst, Solstad har skrevet om John David Nielsens. I «Gnostiske essay» skriver Fosse både om Tor Inge Kveum og Bjørn-Sigurd Tufta. Men først og fremst skriver han om hvordan han selv aller helst ville vært maler: «…det å vere malar (…) har alltid stått for meg som ei vakker eksistensform, mykje vakrare enn forfattarens...».