Kunst med træler

Billedkunstens engasjerte syn på arbeidsliv og politikk preger den store utstillingen som Stenersenmuseet nå viser i forbindelse med Landsorganisasjonens 100-årsjubileum.

I billedkunstens relativt korte historie her til lands utgjør framstillinger av arbeids- og hverdagsliv et så tungtveiende tema at Landsorganisasjonen i Norge med letthet kan feire sitt første sekel med 100 arbeider i Stenersenmuseet. Den 200-siders katalogen vitner om at det fins langt flere verker innenfor samme sjanger.

Bak denne bredden, som hadde sine tydelige høykonjunkturer i 1880-åra, i mellomkrigstida og på 70-tallet, og som gir seg nye tydelige tegn mot millenniumslutt, fins utvilsomt sterke innslag av engasjement i samfunnsmessige konflikter og misforhold. Likevel ligger det ingen entydig karakter i dreiningen mot det sosiale perspektivet, og periodene speiler også noen av tidas internasjonale strømninger. Både den unge naturalistiske malergenerasjonen, som vendte hjem mot slutten av forrige århundre, og 30-åras «Tendens»-kunstnere tok til seg slike impulser, og hadde også med seg tidligere forbilder i en kontinental kunsthistorisk bagasje.

Religiøs regi

Ta bare stavangermaleren Olaf Ansgar Larssens «Ulykke på arbeidspladsen» fra 1935, som innskriver hverdagstragedien i komposisjonsmønsteret til den religiøse tradisjonens pietà-motiv.

Billedkunstneren får dermed bryggesjauernes fortvilelse over offeret for de farlige forholdene på arbeidsplassen til å speiles mot og farges av Marias sorg ved den døde Kristus. Slik legger Larsen sitt tidstypiske tema inn i et uttrykksleie av lamentasjon, og spiller på tonen i den kristne klagesangen i sin maleriske protest mot et system som ikke tar faren for lemmer og liv med i kalkylene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når Doro Ording året etter maler «Opp av det sorte hull» i Tyssedal - hvor arbeidsstokken er på vei opp trappa fra et mørkt steinbrudd - har framstillingen fått en mer flertydig karakter.

Slitet speiler seg selvsagt i de tunge stegene oppover , men samtidig viser hun med en visuell dynamikk at dette ikke bare signaliserer slutten på dagen. Her forteller fargene også om en vei opp i lyset, og de samlete skikkelsene synliggjør kanskje noe av det håp som ble tent ved at Arbeiderpartiet på denne tida var trådt inn i regjeringskontorene.

Aulie - Delacroix

Fem år tidligere hadde Reidar Aulie anslått et slikt optimistisk perspektiv med hovedverket «Tendens», som kunsthistorikeren Gerd Woll i katalogen kobler til den seierssikre tidsånden som gjennomstrømmer den franske romantikeren Delacroix' «Friheten på barrikadene».

Aulies avdøde venn, Bjarne Ness, er nok like aktiv i bildets blandete bakgrunnskor, som samlet bidro til maleriets umiddelbare slagkraft og seinere posisjon som ideologisk ikon og kunsthistorisk klassiker.

Derimot knyttet Aulies kunstneriske kampfelle, Willi Midelfart, an til arbeiderklassens nederlag på samtidas storpolitiske arena, da han med ferske inntrykk fra den tyske hovedstaden malte «Stormingen av Karl Liebknechts hus i Berlin» i 1933.

Der står en ensom arbeider i forgrunnen med blodig panne og knyttet hånd i maktesløs «rød front»-hilsen, og blir et tragisk bilde på de sosialistiske partienes innbyrdes kamp.

Bak ham er en panserbil i ferd med å invadere billedrommet, og den brannrøde himmelen er ytterligere et varsel om det voldens herredømme de brune kreftene representerer.

Lek og rasisme

Når Pierre Lionel Matte i våre dager viser hvordan rasisme og vold invaderer språk og holdninger gjennom lek og læring, skjer også det mot en aktuell bakgrunn av etnisk rensing og massakrer på det europeiske kontinentet.

Bildene av krigsleketøy og bokstavklosser som likestiller ordene «mama»,«pakkis» og «svarting», blir vist mot et gulvteppe med orientalsk mønster.

Hans fotografiske iscenesetting har et minimalt utsnitt og er eksponert rett ovenfra, men på dette begrensete billedfeltet lar han oss ane at leken kan legge grunnlag for et mønster med krigerske konsekvenser.

I den motsatte enden av utstillingens tidsakse fins det bilder som minner om ei tid da barndom og lek knapt eksisterte.

Sven Jørgensen tar opp temaer som arbeids- og farløshet med et medfølende blikk for hvordan slike enkeltkatastrofer rammer og knuger et familiekollektiv. I en slik sammenheng framtrer ikke en sliten snekkergutt på generasjonsfellen Fredrik Kolstøs maleri fra 1886 som eksempel på tidas utbredte barnearbeid, men som en ung representant for sin stand.

De mange redskapene på benken og veggen bak ham tegner også bildet av byhåndverkeren, som ennå har individuell kontroll over sitt arbeid. Slik unngår han den tvang som Wilhelm Peters samtidig skildrer hos kvinnene på Hjula Veveri, som er underlagt den mekaniske rytmen fra et støyende maskineri.

Men derfra kom også den takt som skulle gi LO makt.

SOSIALT ENGASJEMENT: I maleriet «Ulykke på arbeidspladsen» fra 1935 har Olaf Ansgar Larssen brukt et typisk kristent komposisjonsmønster.