KONTRASTER: Faksimile fra omtalen av Kunst mot Apartheid-samlingen. Til venstre islandske Erros bidrag og til høyre norske Anders Kjærs. Foto: Harald Flor
KONTRASTER: Faksimile fra omtalen av Kunst mot Apartheid-samlingen. Til venstre islandske Erros bidrag og til høyre norske Anders Kjærs. Foto: Harald FlorVis mer

Kunst mot rasestaten

- Verkene i samlingen Kunst mot Apartheid ble gitt til Sør-Afrikas folk under en viktig fase av dets kamp for frihet og demokrati.

Kommentar

DETTE VAR noen av Nelson Mandelas ord ved åpningen av «Art contre apartheid/Art against apartheid-collection» i det sørafrikanske parlamentet. Det skjedde i 1995. Bare ett år etter at «Madiba» var valgt til president i den tidligere rasiststaten.

MANDELA FORTSATTE: «Kunstnerne har donert arbeider som beveger over hele skalaen av menneskelige følelser: fra sinne til intensitet, kjærlighet og sorg. Slik kunst krever publikums konsentrasjon, fordi den utfordrer våre oppfatninger og verdier.» Formuleringer like floskelfrie og reflekterte i forhold til fantasiens livsviktige ressurser, som gjennom sin klarsynte og udogmatiske oppfatning om politisk praksis.

KJENTE BILLEDKUNSTNERE verden over engasjerte seg tidlig i kampen mot Pretoria-regimets rasisme. Slik mange av deres yrkesbrødre gjorde, da Pinochet og hans militære medsammensvorne myrdet Chiles folkevalgte president Salvador Allende i 1973. Etter mønster av Museo Solidaridad — som var en ambulerende utstilling (inntil institusjonen fikk en permanent adresse i Santiago) — tok den spanske maleren Antonio Saura og multikunstneren Ernest Pignon-Ernest fra Frankrike på begynnelsen av 80-tallet initiativ til et vandrendemuseum for Sør-Afrika. Sauras landsmann, Pablo Picasso, brukte en liknende strategi, da han sendte «Guernica» på et antifascistisk «felttog» etter Verdensutstillingen ved Seinens bredd i 1937.

DEN SPONTANE oppslutningen om Anti-Apartheid-samlingen viste at billedkunstnerne var levende opptatt av undertrykkingen på Afrikas sørspiss. Flere så også med sinne på hvordan egne regjeringer og konserner støttet de etnisk legaliserte overgrepene. Det framgår bl.a. av donasjoner fra USA-popkunstnerne Roy Lichtenstein og Claes Oldenburg, samt forgjengeren Robert Rauschenberg og veteranen Robert Motherwell — særlig kjent for sin maleriserie «Elegi over den spanske borgerkrig». Minimalistene Don Judd og Carl André var også med. Det samme gjaldt Englands pop-pioner Richard Hamilton.

MANGFOLDET MANDELA snakket om framgår også av det øvrige utvalget. Den argentinske kinetikk-kunstneren Julio Le Parc med eksiltid i Paris visste hva et brutalt diktatur vil si. Ion Nicodim fra Romania ga gjennom sine tolkninger av torturen i hjemlandet et gjensvar, hvor brutaliteten også bryter landegrenser. Mens briten Tom Phillips? «Miss South Africa» lar rasismen bli både kosmetisk og kynisk — i og utenfor skjønnhetskonkurransen arena.

FORTELLERENS SKARPE klo preger islandske Erro. Sagaøyas kosmopolitt portretterer Mandela med krone av piggtråd i en scene som risper. Mens sinnet dirrer i apartheidflyktningen og sørafrikansk-norske Gavin Jantjes? bilde. Anders Kjær framkaller forutaning om håp, gjennom lanternen som heves mot kveldshimmelen over et mørkt landskap. Maleriet får en motsatt dimensjon som minne ved tapet av Nelson Mandela.