Kunst og kapital

SPONSING: Alle er enige om at det er lurt å koble kultur og næring. Bortsett fra kunstnerne. De burde tenke seg om en gang til.

DEN TVERRPOLITISKE hyllesten til samspillet mellom kultur og næring varsler en ny kulturpolitisk retorikk i Norge: Kulturen skal fremmes som næring, og samtidig være drivkraft og kapital i et innovativt næringsliv. Selv SVs Kristin Halvorsen hyllet kulturen som god næringspolitikk i Aftenpostens kulturpolitikkserie før valget. Dette stiller norske kunstnere overfor nye utfordringer, nye kunstneriske muligheter og nye friske penger. Likevel frister disse nye mulighetene langt fra hele kunstnerstanden, som stadig fortsetter å satse på den norske staten som mesen. Det er historisk sett forståelig, men bemerkelsesverdig lite kreativt - både kunstnerisk og økonomisk.Det nye snakket om kultur og næring er ikke en trend som snart er passé. Utviklingen finner sted i hele Europa og er uttrykk for dypere historiske endringer i samfunnet. Denne nye retorikken er heller ikke høyresidens oppfinnelse. I Norge ble det nye ekteskapet mellom kultur og næring innført i 2001 av Arbeiderpartiets kvinner, kulturminister Ellen Horn og nærings- og handelsminister Grete Knudsen. At det i år kom en stortingsmelding om kultur og næring (St.meld nr. 22, 2004-2005) kan man takke Ap for. Med et sterkt Ap og et SV som «vil bruke kulturen som tøff, offensiv investering» (Halvorsen igjen), vil en slik kultur+næring-politikk bli videreført av den rød-grønne regjeringen.

VEKSTEN I KULTURLIVETS budsjetter kommer ikke lenger først og fremst fra det offentlige, men fra private sponsorer. I femårsperioden 1999-2004 økte den offentlige støtten til kulturlivet i Norge med 0,4 prosent mens sponsormidlenes andel økte med 3,3 prosent - målt i andel av kulturinstitusjonenes totale budsjett. Internasjonalt er det private næringslivets involvering og investering i kulturlivet blitt så omfattende at man har begynt å snakke om corporate cultural politics - altså bedrifters kulturpolitikk. Stortingsmeldingen om kultur og næring er et historisk dokument i norsk sammenheng. Den er uttrykk for en vending i både norsk kulturpolitikk og i den overordnede sektorinndelingen i politikken som sådan. De kanskje mest atskilte områdene av dem alle - kunstlivet og det private næringslivet - bringes sammen i en ny diskurs. Historisk sett kan dette betraktes som uttrykk for en såkalt dedifferensiering, altså en fase da områder eller sektorer i samfunnet som tidligere var strengt atskilt, smelter sammen på nye måter. Den moderne kunstinstitusjonen som fikk sin form i løpet av 1800-tallet - tidligere var ikke kunsten autonom - er i dag satt under sterkt press. Presset kommer fra økonomien, media, religionen - noe som kan forklare det intensiverte forsvaret for kunstens frihet i dag. Dedifferensieringen produserer nye hybrider, urenheter og uorden - sett fra den moderne ordens ståsted. Det er tverrpolitisk enighet om å bedrive sektorovergripende innovasjonspolitikk med kulturen som innsatsfaktor.

HVORDAN FORHOLDER kunstnerstanden seg til de nye kultur- og næringslivskoblingene? En rådende mentalitet i norsk kulturliv har vært at private penger er urene og at offentlige midler er en garanti for kunstnernes frihet og en uavhengig kunst. Motstanden mot kultur og næring kommer ikke overraskende sterkest til uttrykk i Unge Kunstnernes Samfunn (UKS) og på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). En nylig avholdt konferanse om Kunst og kapital på KHiO - et samarbeid med Handelshøyskolen BI og Forum for kultur og næringsliv - vakte sterke reaksjoner. Lederen for UKS, Trude Iversen, spør i Klassekampen den 22. september hva Kunsthøgskolen i Oslo skal med sterkere bånd til næringslivet. Heller ikke Norsk kulturråd er en naturlig arena for denne tematikken, hevdes det i samme avis, i forbindelse med Kulturrådets årskonferanse i november som skal handle om privat fondsfinansiering og holdes på BI. Skulle ikke Norges største kunstskole og Norsk kulturråd være riktige arenaer for debatten om kultur og næring? Det som forundrer med norske kunstnernes avstandstagen fra kultur- og næringskoblinger, er at de i så liten grad ser de kunstneriske mulighetene i det å komme tettere på kapitalen og det økonomiske systemet, ja, makten. Kunstnere kan hylle renessansens kunst for dens skjønnhet eller dens subversive funksjon, selv om den var hundre prosent kjøpt og betalt av den katolske kirke eller fyrstene. Samtidig avvises selve ideen om oppdragsverk i dag, som ikke er bestilt av det offentlige, vel å merke. «Oppdragskunst er ikke kunst, men reklame og markedsføring», ble det hevdet fra kunsthøgskolestudentene på konferansen om Kunst og kapital. Lærer ikke studentene kunsthistorie på den skolen? Er DnBNOR og Siemens farligere og dårligere oppdragsgivere enn det den katolske kirke og de italienske fyrstene var? For hva er begrunnelsen? At dagens kapitalistiske system er slemmere enn fortidens føydalisme? Selv Marx så på kapitalismen som et fremskritt i forhold til det føydale systemet.

KUNSTNERE ER OFTE tilhengere av ethvert mangfold, det være seg etnisk, seksuelt eller kunstnerisk. Når det derimot gjelder kunstens finansieringsformer, har mangfoldet ikke lenger noen verdi. Så langt jeg kan se stimulerer ikke disse offentlige midlene nødvendigvis formidlingsbehovet hos kunstnerne. Når den statlige kulturpolitikken og det private næringslivet har tilnærmet de samme interessene i kulturen - mer innovasjon i norsk økonomi, mer turisme og mer eksport av norske varer - blir det vanskelig å opprettholde myten om rene offentlige midler. De nøytrale desinteresserte pengenes tid er forbi, i den grad de noen gang har hatt sin tid. Norsk kulturpolitikk ble ikke oppfunnet som et forsvar for kulturens egenverdi - men som et forsvar for norsk språk, norsk kultur, norsk dannelse og nasjonale verdier. Personlig går jeg inn for en kulturpolitisk pragmatikk som gjør det mulig samtidig å være for mer offentlig støtte til kulturlivet (ja takk til kulturløftet og bruk det der verken markedet eller sponsorene strekker til) og for andre finansieringsformer, det være seg sponsing, kreative samarbeid med næringslivet eller privat fondsfinansiering. Og begrunnelsen er faktisk kunstnerisk, jeg tror det blir mer, mer interessant og mer relevant kunst med et slikt finansieringsmangfold. Hvis en av effektene skulle slumpe til å gjøre norsk næringsliv mer innovativt, kan jeg leve med det og. En lengre versjon av denne artikkelen står på trykk i ukeavisa Ny Tid.