Kunst og kommers i norsk film

NORSK FILM HAR

suksess. Antall filmer er økt kraftig, og barn, unge og voksne strømmer til kinoene. Norske filmers markedsandel i 2003 ligger på ca. 20 prosent, som er dobbelt så høyt som vi er vant til, og på høyde med den lokale markedsandel i våre naboland.

Vi tror suksessen har sammenheng med at det er større volum og større spredning i den norske produksjonen i forhold til sjangere og målgrupper, enn tidligere. Filmmiljøet er blitt mer markedsorientert. Dette er en konsekvens av den filmreformen som regjering og storting gjennomførte fra år 2000, da all filmstøtten ble samlet i en ny institusjon, Norsk Filmfond. Filmfondet og miljøet har altså tatt signalene fra politikerne om å lage flere filmer som mange vil se.

Etter å ha heiet frem den norske suksessen har mediene i den senere tid begynt å bekymre seg for om den norske filmen er blitt «ensrettet» og for kommersiell, og at norske filmskapere er blitt så opptatt av å tilfredsstille sitt publikum at de konsekvent stryker dem med hårene. Fra Norsk Filmfond har det også kommet til uttrykk en forsiktig bekymring for at den personlige, dristige og kontroversielle filmen blir fortrengt fra repertoaret. Vi deler denne bekymringen.

Vi ser for oss at den norske produksjonen, i likhet med internasjonal produksjon, i fremtiden vil falle tydelig i to grupper:

- Kommersielle sjangerfilmer, med høyt forventet besøk på kino og god etterspørsel på videomarkedet, salg til betal-TV og så videre.

- Personlige filmer, «kunstfilmer», autørfilmer, og eksperimentelle filmer, som har et begrenset marked på kino, og liten etterspørsel på video. I denne gruppen hører for øvrig også kino-dokumentarfilmene hjemme.

LA OSS FOR

enkelhets skyld kalle de to gruppene for henholdsvis sjangerfilmer og personlige filmer. Gjennom 1970-, 80- og 90-årene var det den personlige filmen som dominerte i norsk filmproduksjon, men svært mange av filmene manglet evne til å kommunisere. Nå, etter filmreformen, er fokuset betydelig sterkere på at filmene skal nå et stort publikum. Og bransjen er definitivt i ferd med å lykkes med det.

Skal fremgangen for norsk film fortsette og den nyvunne posisjon hos publikum opprettholdes, er det imidlertid nødvendig å satse både på sjangerfilmen og på den personlige filmen. De påvirker hverandre positivt: de gode personlige filmene øker kvalitetskravene til sjangerfilmene, og sjangerfilmenes suksess og markedsorientering øker markedsbevisstheten hos de personlige filmskapere og deres produsenter. Det er viktig å opprettholde og øke produksjonen av markedsorientert sjangerfilm, som når et stort publikum i ulike målgrupper. Men det er like viktig å satse bevisst på den personlige filmen, som utvikler filmuttrykket, som gir stoff til ettertanke og som gir norsk film prestisje ute. Og her er det som sagt grunn til bekymring. Den store fokuseringen på høyt produksjonsvolum og høye publikumstall har nemlig ført til at kravet til egenkapital er blitt så høyt at det er blitt svært vanskelig å finansiere filmer som ikke har et veldefinert marked.

Etter vår vurdering er det helt nødvendig å se på støttesystemet, dersom vi skal kunne sikre begge typer filmer optimale vekstvilkår.

DET ER NORSK FILMFOND

som er den viktigste finansør av norske kinofilmer. De støtter produksjonene gjennom å bidra til finansieringen med «myke» produksjonslån, som vanligvis utgjør mellom 50 og 75 prosent av budsjettet. Tre firedeler av denne støtten deles ut av tre spillefilmkonsulenter, som hver for seg tildeler støtte på grunnlag av subjektive kvalitets-vurderinger. De siste 25 prosent utdeles «etter markedsvurdering», ut fra mer objektive kriterier, blant annet produsenters, distributørers og investorers villighet til å finansiere en høy egenkapital. Får man støtte etter markedsvurdering, må egenkapitalen matche støtten på fifty-fifty-basis. Denne delen av filmstøtten kalles derfor 50/50-ordningen. I 2003 hadde atten norske filmer kinopremiere, av dem fire «50/50-filmer», som samlet sto for over halvparten av de norske filmenes totale kinobesøk. Dette tyder på at tankegangen bak ordningen fungerer etter hensikten.

50/50-ordningen, som disponerer ca. en firedel av støtten, er ment å skulle gå til rent kommersielle filmer, oftest klare sjangerfilmer med definert målgruppe. Men denne kategorien av filmer utgjør langt mer enn en firedel av den totale produksjonen - og må også gjøre det i fremtiden, dersom norsk films publikumskontakt og markedsandel skal opprettholdes. Siden tre firedeler av støttemidlene deles ut av spillefilmkonsulentene, innebærer dette følgelig at også disse støtter mange sjangerfilmer.

Fondet har begrensede midler til rådighet, og et ønske om å finansiere mange filmer og opprettholde en høy markedsandel. Derfor blir det vanskelig for konsulentene å tilby de personlige filmprosjektene nok støtte til at filmene skal kunne finansieres på forsvarlig vis, med mindre budsjettene pines ned til et minimum. Resultatet er at de filmskapere som vil lage personlige filmer med høyt kunstnerisk ambisjonsnivå, blir tvunget til å velge mellom et for lavt budsjett eller en for høy egenkapitalrisiko.

DETTE ER ET URYDDIG

system. De personlige filmene, som primært burde vurderes og prioriteres på grunnlag av kunstneriske kriterier, blir i økende grad avhengige av kommersielle vurderinger, fordi egenkapitalkravet presses i været. Mange av de kommersielle prosjektene, som burde vurderes og prioriteres utelukkende på kommersielt grunnlag av produsenter, distributører og investorer, blir likeledes avhengige av spillefilmkonsulentenes subjektive kvalitetsvurderinger.

Etter vår oppfatning skal filmfondets konsulenter, på grunnlag av sitt subjektive kunstneriske skjønn, ha det avgjørende ord om hvilke personlige filmer som skal produseres, og ikke markedet. Da må kravene til egenkapital for disse filmene senkes. Det er i så fall naturlig at filmkonsulentene konsentrerer seg helt og fullt om de personlige filmene, og henviser sjangerfilmene til 50/50-ordningen, hvor markedets vurderinger er avgjørende. Dette vil også publikum være tjent med.

Siden sjangerfilmene utgjør - og må utgjøre - en stor del av den nasjonale produksjonen, må denne tankegangen føre til en omfordeling av støttemidlene, slik at en betydelig større andel enn i dag blir delt ut på 50/50-basis. Da kan også konsulentene med god samvittighet henvise sjangerfilmene til denne ordningen, noe som bety at vi vil få flere personlige filmer enn i dag, fordi konsulentenes andel av støttemidlene helt og fullt kan gå til denne typen film.

SLIK DET ER

i dag er konsulentenes ansvar for den personlige filmen utvannet, ved at de også skal bidra til å oppfylle filmfondets ambisiøse mål om høy markedsandel for norske filmer. Hvis konsulentene kan konsentrere seg om den personlige filmen, vil begge typer film få bedre vilkår, og støtten vil i større grad enn i dag gå til de beste prosjektene i begge grupper. Det vil fremme utviklingen av norsk filmproduksjon, både i kunstnerisk og kommersiell forstand.