Kunst og kunstnere

«Vi trenger sant å si ingen offentlig erklæring om at kulturministeren verdsetter kunst.»

På sensommeren skrev Valgerd Svarstad Haugland en kronikk under tittelen «Nyskaping og kvalitet i kunsten» her i Dagbladet. Men lite handlet egentlig om disse ting. Snarere brukte hun kunsten som påskudd til å varsle om reduksjoner i den offentlige stipendpolitikken.

Innledningsvis ga hun en velvillig framstilling av forholdet mellom kunst og samfunn. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor. For jeg forutsetter at en kulturstatsråd har forståelse for kunstens betydning, sjøl om jeg har vanskeligere for å sammenligne den med barnehager og sjukehjem enn det hun har. Vi trenger sant å si ingen offentlig erklæring om at kulturministeren verdsetter kunst. Vi tar det for gitt, like gitt som at finansministeren har interesse for offentlige finanser.

Hennes forsikringer kunne ha egnet seg i valgkampen eller i striden om regjeringstaburettene, som uttrykk for politisk kvalifikasjon. Da kunne vi valgt henne fordi hun brant for kunsten. Men uavhengig av dette har hun for lengst fått sin taburett. Offentlig interesse ville det i dag bare hatt om statsråden tilstod at hun før, men ikke nå lenger fant kunst av særlig betydning, verken for henne selv eller for samfunnet.

Men selvfølgelig ser hun det ikke slik. Hun «simpelthen elsker» kunst. Derfor må det ha hatt en annen grunn at hun denne varme sensommerdagen, da hun sikkert kunne ha foretrukket andre gjøremål, valgte å sette seg ned for å skrive såpass selvskrevne ting om kunst som hun gjorde, og endatil lot det tilflyte offentligheten. Noe må ha drevet henne, og som leser blir man interessert i hva. For dette var ingen festtale, som man kunne frykte. Da tar man feil. Til det var kronikken for lite lystig, og for lite hul. Nei, forsikringen om kunstens betydning hadde et formål. Hun brukte den rett og slett som kulturpolitisk argument. Dette skulle gi henne leserens aksept for å skille mellom forståelse for kunst og støtte til kunstnere.

Første ledd i denne strategien bestod i å hylle kunsten. For den betyr så mye.

Vi trenger ikke bare «lågare rente og stabil kronekurs». Nei, «vi treng kunsten». På samme måte som en fornuftig forvaltning av økonomien trenger vi altså kunsten. Jo. Fint. Da er det ikke noe å diskutere, ingen ting å uroe seg for, mer enn man uroer seg for tap av de samme velferdsgoder. Men Bondevik sier at vi ikke må være så skeptiske og svartsynte overfor regjeringens politikk. Ikke på noe område. Da gjelder vel det samme for kunsten, statsråd, eller tar jeg feil?

Vi trenger kunsten, sier Svarstad Haugland. Jeg tar for gitt at dette «vi» også refererer til regjeringen. For hun skriver vel ikke som vanlig borger, og slett ikke som kunstner. Derfor må jeg som leser trekke den konklusjon at hun (vi) på vegne av den norske regjering har funnet det påtrengende nødvendig nettopp denne sensommerdagen å forsikre oss om sitt engasjement for kunst. Trenge kunst? Et mer upresist dekret skal man lete lenge etter, fra en statsråd. Jeg forstår ikke hva hun mener. Hun kunne like gjerne sagt at vi trenger Gud, for min del. Ja, hva så? Det er viktig med Gud. Og det koster ikke et rødt øre å trenge Gud. Ikke å trenge kunst heller. Dama i gata kan gå på gallerier, om hun føler seg hjemme der, eller på biblioteket og bla i bøker. Hun kan lese, låne, kjøpe, se, høre. Spørsmålet for meg dreier seg ikke om det selvsagte, at vi trenger kunsten, men om hva kunsten trenger.

At statsråden kommer med generelle utsagn om kunst, betyr ikke at hun er språklig unøyaktig. For hun presiserer. Ikke ved å si hva hun mener med at «vi treng kunst», men ved å legge til et skille: «Og vi treng kunstnarane.» For klart det er vanskelig å erklære sin egen eller et samfunns, eller en regjerings, behov for kunst, uten å nevne at denne blir skapt av noen. Vi trenger ikke bare Guds ord, vi trenger Gud også, som har skapt dem, og gudshus og prester, så han har tak over hodet og noen til å snakke for seg. Hva mener statsråden ellers med «å trenga»?

Svarstad Haugland skjelner mellom kunst og kunstnere, og kulturpolitisk er det viktig, om enn på en annen måte enn kunstnere sjøl hadde gjort det. For en minister kan et sånt skille bidra til å gjøre henne operativ. Da kan hun føre en kunstpolitikk, en kunstnerpolitikk og en kulturpolitikk. Men for kunstnere henger dette sammen på en jevnbyrdig måte. Likevel sidestiller ikke statsråden, hun rangerer. Det kommer fram av hennes neste presisering: «Framfor alt treng vi den profesjonelle kunsten.» Hva er det for noe? Kunst er jo per definisjon profesjonell.

Profesjonell kunst er en selvmotsigelse. Jeg kan av den grunn ikke forstå henne på dette punkt. Men jeg tror hun maskerer sin mening. For kronikken har ikke som tema å diskutere hva kunst egentlig er. Om hun vil ha det til å se slik ut, handler den ikke om kunstpolitikk, men om kunstnerpolitikk. Derfor disse finurlige formuleringene: «Vi treng kunst, men framfor alt profesjonell kunst.» Hvis det er slik at hun synes dette er fruktbare begreper å skjelne mellom, kunne hun si: Vi trenger ikke først og fremst kunst, men profesjonell kunst. Men jeg tror hun sier kunst, fordi hun ikke tør si kunstnere. For hun kan umulig mene at det finnes uprofesjonelle kunstnere. Da hadde hun vel snarere snakket om amatører. Likevel er det mye som tyder på at hun tror det finnes noe som kan kalles uprofesjonelle kunstnere, som altså verken er amatører eller kunstnere, men noe midt imellom, og at disse nå, omsider, ved hjelp av hennes språkmaskerade, bør forvises, om ikke fra landet, så fra staten.

Problemet for staten er «tilveksten av nye kunstnarar», sier statsråden. Det har blitt for mange av oss. Det var bedre før, da det var færre kunstnere. Fåtallet må i seg sjøl ha borget for profesjonalitet, og at de var få, gjorde alt enklere - hva og for hvem? For staten?

En grunn til at det var «enklere» før, er at dette kunstneriske fåtallet var bedre beslått med sedler og mynt, arv og boliger. Slik er det ikke lenger. Før stod og falt ikke dette fåtallets virksomhet på spørsmålet om stipend eller ikke. Stipendet hadde en annen funksjon. Det uttrykte først og fremst det offentliges anerkjennelse. Det var ingen «støtteordning», men en heder utdelt fra samfunnselite til samfunnselite. I dag ser rekrutteringen til kunstens felt helt annerledes ut. Mange flere har fått muligheten. Det øker også sannsynligheten for flere bedre kunstnere. Adgangen til kunstutøvelse er blitt demokratisert, i likhet med adgang til utdanning. Dette får konsekvenser for samfunnet, for den enkeltes valg av livsveier - og for kunstnerpolitikken. Jeg tror derfor vi må tenke helt nytt om hva et stipend i dag skal tjene til. Samfunnsmessig sett må staten ta mye større ansvar for så vel kunst som kunstnere. Men statsråden antyder frykt for at dette kan «styra» kunsten, for den må «framfor alt vera fri». Når har offentlige midler gjort en kunstner ufri? Mener hun at Dag Solstads eller Liv Køltzows forfatterskap er farget av statsmidler? Og hva med offentlig forskningsøkonomi? Er forskningen kjøpt og betalt av staten? Ufri blir den vel først når den blir avhengig av markedet.

Det voksende antall kunstnere i det moderne samfunn har kommet for å bli. Stipendfilosofien som har rådet til i dag, skriver seg fra 1800-tallet, og egner seg ikke som handlingsredskap lenger. Heretter blir det politisk sett nødvendig å se på kunstnere som yrkesutøvere. Garantiinntekten avspeiler delvis dette, selv om ingen kan leve av den. Det samme gjelder arbeidsstipendet, som til tross for sitt navn heller ikke er til å leve av. Å overlate kunstnerne til markedet er å ta fra dem friheten. Å si at en kunstner som ikke har til husleia, må finne seg en annen jobb, er like uanstendig som å be lærere finne seg et annet livsgrunnlag om de ikke er tilfreds med lønna. I siste nummer av tidsskriftet Forfatteren sier statsråden at fattige kunstnere bør skrive flere bøker - årlig. Og nettopp dette er konsekvensen av hennes nye stipendpolitiske framstøt. Men ingen av oss ønsker flere bøker. Vi ønsker bedre bøker, og da må vi nettopp unngå å bli presset til masseproduksjon. Det er dette som er bakgrunnen for kunstnerorganisasjonenes argumenter for økte stipendmidler. Og det er dette som burde være målet for en offentlig kunstpolitikk, av så overbevisende karakter som statsråden bedyrer at hun har.