Kunst og sirkus til folket

FILM: Kunstfilm. Ordet alene er nok til at man kan begynne å svette. Assosiasjonene går til lange tagninger, lite dialog og skingrende musikk. Smak på det da, mann. Kunstfilm. Gruuusomt kjedelige sorthvittfilmer fra Latvia. Filmer med Klaus Kinski i hovedrollen. Æsj, verre enn frijazz og samtidsdans til sammen. Eller?

For mange er det kanskje sånn, og derfor fylles norske kinoer uke inn og uke ut, av importerte drømmer fra filmfabrikken Hollywood. Ikke til forkleinelse for det – vi trenger alle en god dose pompøs, lettfattelig sjangerfilm i ny og ne – samtidig blir en filmdiett kun bestående av helium og sukker ganske lite mettende i lengden.

I 1992 ble Arthaus stiftet for å bedre vilkårene for «kvalitetsfilm» på kino i Norge. De første åra fikk stiftelsen tilskudd fra organisasjonen Film og Kino, og måtte vente i kø bak de andre norske filmdistributørene hva gjaldt filmutvalg. I dag fungerer derimot stiftelsen som en uavhengig bedrift som importerer mellom 15 og 20 filmer i året. Selvfølgelig holder ikke alle filmene like høyt nivå. Noe anmeldelsen av denne ukas «What a Wonderfull World» viser. Men se det som en investering. Alt eventuelt overskudd blir puttet tilbake inn i stiftelsen, så jo flere Arthausfilmer du bruker lønninga di på, jo bedre blir forhåpentligvis utvalget de kommende åra.

Og det har vist seg at mange nok betaler. I år feirer den ikke-kommersielle stiftelsen 15 år. Gratulerer med dagen. Det er gledelig at det er rom for filmdistributører som Arthaus i Norge. Distributører som våger å importere filmer som David Lynchs tre timer lange, marerittliknende «Innland Empire», som Shane Meadows’ britiske tidsportrett «This is England», eller som Hany ABU-Assads drama, «Paradis nå», om to palestinske selvmordsbombere.

«Ingen kunstform beveger seg forbi bevisstheten vår, går rett til følelsene våre og dypt ned i sjelens mørke kroker, som film», uttalte den svenske filmlegenden Ingmar Bergman. Og snakket seg med det rett inn i Arthauselskernes hjerter. Navnet er i seg selv blitt en betegnelse, både med positiv og negativt fortegn – det kommer an på hvem man spør. Men betegnelsen har mest sannsynlig også gjort det lettere for mindre filmdistributører som Oro Film, Fidalgo, Filmoptimistene, Actionfilm, Corianderfilm og Tour de Force. Filmdistributører som alle beriker tilbudet på norske kinoer.

Uansett. Bursdag betyr feiring, og fra i morgen og ut neste uke blåser Arthaus ballonger på Klingenberg Kino i Oslo. På menyen står, ja, du gjettet det? En håndfull filmer, selvfølgelig. Deriblant finner vi den japanske, eminente animasjonsfilmen «Chihiro og heksene», det prisbelønte, rumenske dramaet «4 måneder, 3 uker og 2 dager» og den helsvarte, finske komedien «Mannen uten Minne». Felles for samtlige er at ingen er kjedelige, og hvis man begynner å svette, er det av helt andre grunner enn de lange tagningen. Jo da, de inneholder lange tagninger. Veldig lange. Men hvem sier at det er noe galt med det?