Kunst og teori

KUNST: «Fri oss fra teorien» sier Bjørn Vassnes og forklarer at kunstteorien fullstendig har tatt over kunsten. Det er et romantisk påstand om at kunst taler til noe universelt menneskelig.

Når bl.a. Nietzsche, poststrukturalismen og Rosalind Krauss, angrep sannheten, originalitet og objektivitet, var kunstens universalbetydning forbigått. Kunst slik vi kjenner den, har egentlig ikke eksistert til alle tider og i alle kulturer. Kunsten approprierte fortidens visuell kultur og omdefinerte den til kunst. Når en gjeng gotiske håndverkere utførte arbeid for kirken var ikke dette kunst i samtidsbetydningen av begrepet.

Vassnes sier at mennesker har alltid brukt ressurser til kunst og nevner folks dårlig forhold til kunst i dag, i historiens rikeste samfunn. Hvorfor skulle vi bli klokere eller nærmere kunsten pga rikdommen?

Kunst påvirker omtrent hele kulturlivet! Dens teoretisering gir mulighet, gjennom refleksjon og analyse, til å problematisere og utarbeide nye ideer. Er det denne seriøsiteten som betraktes som et elitefenomen? Vassnes har rett, problemet stikker dypere i den vestlige kulturens selvforståelse. Hvis kunstnere utviklet kubisme, hva med afrikanere som oppdaget metoden?

Arthur Danto nevnes i forbindelse med teoriens overtak på kunst og kunstnere og teoretikere polariseres. Men kunstnere er teoretikere og teori er en del av kunst (Baldessari eller Burgin). Aristoteles, sa teorien skiller kunstnere fra håndverkere. Vassnes skriver at «I dag kommer teorien først, så kunsten.» Men ved en avteoretisering av kunstopplevelsen taper man debatten om kunst som de fleste av oss elsker.

Kunsten må få lov til «forstyrrelser» gjennom provokasjoner. Å kritisere er en viktig demokratisk rett. Geir Tore Holms og Søssa Jørgensens evigvarende prosjekt i Gildeskål trekkes fram som et eksempel av varig engasjement og det er bra. Prosjektet antar jeg er et resultat av teoretiske funderinger. At den nylige avsluttete Dokumenta utstillingen i Kassel er teoristyrt gjør at virkninger går langt utover kunstens autonome område.

Hvem bør dominere kunstdebatten, kunstinstitusjon, kunstnere, kunstelskere eller publikum? Hvis det finnes dominerende maktfaktorer i kunstverden, slik Vassnes mener at teorien er, åpner nettopp teorien opp for debattene som kan endre balansen. Jean-Francois Lyotard foreslår et etisk system som ivaretar andres rettigheter til å bruke sine egne språk (language games) – en aksept av minoritetens verdier og meninger. Slik forandret Charles Dickens fattigdomssituasjonen med sine bøker. Slik kunne Eisensteins banebrytende filmer oppdra publikum. Den teoretiserte debatten gir flere retten til å bli hørt.

Colin Painter sa om kunststudenter: «Being unaware of the way in which their practices are situated and not having had to theorise them they can find themselves later on in life wondering what they are doing.» Fri oss heller fra uvitenhet. Og da må vi ønske teorien fortsatt velkommen i kunsten.