Kunst som integrering

Det pakistanske kulturarangementet Mela reduserer minoritetskunsten til et produkt i integrasjonens tjeneste.

STIFTELSEN HORISONT

arrangerer 19. - 22. august Mela, pakistansk kunst og kulturfestival. Det er to år siden sist det ble arrangert Mela, med en prislapp på 5,5 millioner kroner. Da samlet Mela 50 000 mennesker fordelt på tre dagers gratis arrangementer, og tilsynelatende var Rådhusplassen i hovedstaden arena for bred pakistansk kunst. Men hvor bred var Mela egentlig, uten viktige musikkgenre som Qawali og Ghazal? Og blir Mela også denne gangen redusert til et gjesp om det flerkulturelle Norge?

Norske medier har tradisjon for å ikke ta minoritetskunstnere på alvor. Denne innarbeidede tradisjonen ble også ivaretatt under Mela for to år siden. Velmente og politisk korrekte journalister oppførte seg som en saueflokk. Ingen stilte kritiske spørsmål til arrangementets estetiske preferanser. Men alle var skjønt enige om at arrangementet var bra for integrering. Skal man ikke vurdere kunstnerisk kvalitet når det er snakk om pakistansk kunst? Kunst som forbindes med etniske nordmenn får lov til å være kunst, mens kunst som kobles til de som kalles våre nye landsmenn reduseres til et produkt i integrasjonens tjeneste. Toleransen blir total og selv kunst av svært dårlig kvalitet feires i integreringens navn. Dette er tragisk for kunsten generelt, og for minoritetens kunst spesielt.

DEN OVERFLATISKE

evalueringen av det forrige Mela var i tråd med politisk korrekte journalisters meninger, og sikret Melas framtid ved å slå fast at arrangementet representerer et viktig skritt i den norske integrasjonspolitikken. Nå er det ikke noe galt i å drive integreringsarbeid, men integrering trenger ikke skje på bekostning av kunsten. Som resultatet av politisk korrekthet fikk forrige Mela bred og velment medieomtale med over åtti medieeksponeringer - de fleste med og om Melas kunstneriske og daglig leder, Kahlid Salimi. Ingen kulturjournalist fant noen musikkonsert eller teaterstykke interessant nok til å anmelde det. Stjerner som Zia Moheddin, Shahid Nadeem, Reshma og Usmaan Peerzada fikk overhode ingen medieeksponering. En mediedekning av Quart Festivalen eller Molde Jazzfestivalen som ikke presenterte en eneste artist, ville ha utløst debatt. Men ikke Mela.

KHALID SALIMI

har jobbet flere tiår mot rasisme og er styreleder i Antirasistisk Senter. Takket være ham ble rasismeproblemet for alvor satt på dagsorden under 80-tallet. Men Salimi har også kritisert norske kulturinstitusjoner for ikke å rekruttere personer med innvandrerbakgrunn til viktige stillinger. Da blir det et paradoks at han selv ikke bare velger å lede Mela, men også er arrangementets kunstneriske leder.

Når en og samme mann - uten kunstnerisk bakgrunn - gjør Mela til et en-manns-show som setter sammen et program med teater, film, dans, lyrikk, design, billedkunst og musikk, blir kvaliteten deretter. Over sytti gjester under forrige Mela fra Pakistan.

De fleste av kunstnerne var, eller var i ferd med å bli, stjerner på 70-tallet - tiåret Salimi forlot Pakistan. Det var derfor ikke et bredt utvalg fra pakistansk kunst og kultur som ble presentert, men Khalid Salimis personlige smak. Men det skjønte ikke journalistene.

De var opptatt av integrasjonspolitikken og ikke kunsten.

DET ER OGSÅ

et paradoks at mannen som har snakket høyest om å fremme mangfold i samfunnet, nå gjør det motsatte i sin presentasjon av «de viktigste pakistanske kunstuttrykk.» Det er mulig at mange av skakkhetene ved Mela kan avdramatiseres med at det er vanlig med feil i startfasen. Men hvis årets Mela blir som det forrige Mela, bør de som bevilger penger til arrangementet se nærmere på om Khalid Salimis evner er i samsvar med hans vilje. Det kan ikke være slik at, i motsetting til andre kulturinstitusjoner, det ikke trengs kunnskap og ekspertise for å lede et pakistansk kulturarrangement. Det å ha pakistansk bakgrunn er i seg selv ingen kunstnerisk kvalifikasjon. Hvis stiftelsen Horisont ønsker å være seriøs leverandør av bredt kunst med høy kvalitet, bør den i det minste opprette et kunstnerisk råd bestående av kunstnere med bred erfaring.