Kunst uten autoritet

I EN ARTIKKEL

14.6. svarer Harlad Flor på min kritikk av hans utfall mot Bjørn Li. Flor hevder at jeg ved å tenke meg hvordan Hitler kunne ha utnyttet modernismen bedriver det han kaller spekulative betraktninger. Når jeg valgte å spekulere slik var det nettopp for å belyse den indre idemessige sammenhengen mellom totalitære politiske ideologier og modernismen. Som Flors artikkel selv er et eksempel på, er dette nemlig lett å overse nettopp fordi modernistene etter hvert ble forfulgt av så vel nazistene som kommunistene. At to livsanskuelser støter sammen i en bestemt historisk situasjon trenger likevel ikke være noe bevis på at de er absolutt forskjellige, og at den ene av dem dermed skal være fritatt for kritikk. Dersom Flor hadde vært villig til å se den totalitære lengsel som finnes i modernismen, ville han kanskje også ha forstått hvordan deler av dagens billedkunst mer er blitt et spørsmål om makt enn estetikk.

Modernistenes drøm om den rene kunst har ført til en situasjon der kunstverket selv holder på å forsvinne. Kunstnere gir opp å lage en avbildning eller en symbolsk representasjon av virkeligheten. I stedet stiller de ut virkeligheten 1:1. Kunstneres soverom, avfallstoffer, kropp, familie og liv fremvises, og blir er ikke lenger mulig å skille mellom det kunstverket «forestiller», kunstverket selv, kunstneren, kunstinstitusjonen eller mottageren av kunstverket. En slik big-brother estetikk finnes også i TV, eller for den saks skyld i politikken.

DEN ANDRE MÅTEN

kunstverket forsvinner på, er gjennom en helt motsatt strategi, nemlig å trekke seg tilbake fra verden. Minimalistiske kunstnere orker ikke virkelighetens tant og fjas, og søker seg isteden mot ideenes verden. De maler ensfargede lerreter eller såkalte monokromer, og ender til slutt med å ikke gjøre noe i det hele tatt. Å ikke gjøre noe som blir til selve kunstverket. Allerede på 1960-tallet hadde en amerikansk kunstner en utstilling der det på galleridøren hang et skilt med at galleriet var stengt under utstillingen. Begge disse strategier fører oss mot en kunst der verket ikke lenger er en gjenstand eller hendelse som det er mulig å lokalisere i tid og rom. Kunsten blir til et «rent» konsept, en idé, forestilling eller synspunkt. Og jo mindre kunstverket selv er i stand til å si noe, desto mer må Flor og hans støttespillere si. Kunstinstitusjonen eller kunstfeltet, som det gjerne kalles i de rette kretser, får dermed en makt som den totalitære kunsten bare kunne drømme om.