Kunstakademiet må være selvstendig

KUNSTHØYSKOLEN: «I Billedkunstmiljøet koker følelsene,» skriver Karen Disen i sitt ensidig lovprisende innlegg om Kunsthøyskolen, der hun gjennomgående argumenterer med en frelst undertone for sammenslåingen av Kunstakademiet og Kunst- og Håndtverksskolen. Må si det er overraskende vanskelig å følge Disens innlegg. Det fremstår mer som en slags festtale fra en full og overbegeistra tilhenger, enn en saklig gjennomgang av hva som realistisk er virkningene av en svært drastisk sammenslåing. Dette preger innlegg fra Kunsthøyskolens støttespillere forøvrig. Der er bare det at når spotlightene slåes av, og virkeligheten blir stående slik den er, ser ting totalt annerledes ut. Som student er jeg mer opptatt av hvilke faktiske konsekvenser sammenslåingen har fått, og vil få, for Akademiet i fremtiden.

KHIO-SAKEN ER høyst aktuell for alle som tar del i kunstlivet i Norge, fordi den bl.a har paralleller til andre organisasjoner og enheter som har måttet gjennomgå omfattende reformer, som f.eks Nasjonalgalleriet. For oss på Kunstakademiet har sammenslåingen vært dramatisk, og møtet med KHIOs overkjørende styreform vært katastrofal. Disen må gjerne tro at dette er forbigående hysteri, men det faktum at professorer, ansatte og samtlige studenter nå står samlet imot styret ved Kunsthøyskolen i Oslo, er meget spesielt. Det skal særdeles mye til for at studentene her, som mest av alt er opptatt med å få arbeide i fred, mobiliserer seg i den omfattende grad vi gjør. Jeg må si det er en påkjenning å daglig konfronteres med KHIOs ledelse og deres «visjoner» som, grunnet ufaglighet, tvinger diskusjonen om Kunstakademiets fremtid ned på et bunnivå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET SOM historisk har vært hovedinstitusjonen for høyere utdanning av norske kunstnere, forsøkes nedlagt til fordel for et langt større og bredere fakultet, i det fri kunst og kunsthåndtverk blir ett og samme. Historikk har imidlertid både Disen og Butenschøn(rektor ved Khio) liten interesse og forståelse for. Dette begrunner jeg med deres innbitte kamp for å få det nesten hundre år gamle navnet Statens Kunstakademi fjernet. Som kjent ligger det selvfølgelig en sterk identitet og historie i en institusjons navn. Motargumentene har stadig vært at studentene har vært for nostalgiske og bakstreverske.Som observatør ved KHIOs styremøter, har jeg videre registrert en påfallende mangel på forståelse og kunnskap om Kunstakademiet hos samtlige medlemmer i styret generelt. De stiller seg alle totalt uforstående til forskjellen mellom Kunstakademiet og Kunst- og Håndtverksskolen, og at de to institusjonene var så og si det samme, kunne begrunnes med at begge har en tilnærmet lik representasjon ved Høstutstillingen. Vel. Dette er gjennomgående i møtet med KHIOs styre. Faglige innspill og ønske om selvstendighet fra professorer og studenter blir avvist med begrunnelse i at vi er bakstreverske. Kan dette usaklige argument knyttes til styrets stilletiende visshet om at de er et ufaglig styre, som har påtatt seg den vanvittige oppgave å omlegge hele kunstutdanningen i Oslo? For hva ligger da i fremtiden i følge styret? Hva er «nytt», og «i tråd med utviklingen» i følge Disen, Butenschøn og Stenslie? Og hvordan har det seg at de påberoper å besitte denne kunnskapen, i motsetning til studenter, ansatte kunstnere og professorer ved Akademiet, samt våre støttespillere NBK,UKS og OCAS? Jeg venter ennå på å få oppleve interessant, aktuell og seriøs argumentasjon fra Khio-gjengen.

DET FØLES I det hele tatt temlig absurd som student å måtte argumentere for at vi må ha et eget kunstakademi i hovedstaden. Mer absurd er det at Disen avviser dette som proteksjonisme. Sammen med Butenschøn vil hun svinge seg rundt i en «internasjonalt unik» monsterskole. Er det rart vi sover dårlig om natten? Problemet er at når skolen blir så stor og tung, blir den uunngåelig også treg. Og en treg kunstskole i regi av ikke-faglige krefter er ikke attraktiv, hverken å studere eller undervise ved. Et annet spørsmål er om det overhodet er ønskelig for noen å studere ved en unik skole i et land som er en andedam i internasjonal kunstsammenheng. London har St. Martin, som sliter med for store klasser og et vanvittig byråkrati grunnet størelsen. I struktur kan Kunstøyskolen minne om denne, en skole det stort sett har gått nedover med de siste femten årene. Kunst og Håndverksskolen er ivrig på å gå inn i KhiO, og det er rett og rimelig.

I STOCKHOLM har de Konstfack, med hovedvekt på design og håndverksfag. Og så har de Mejan, som et eget Fine Art Akademi. Her i Norge kaller vi det Fri kunst. Termene er skapt i et realistisk forhold til den virkeligheten vi skal møte utenfor Akademiet. Designerne, og mange av kunsthåndtverkerne tar yrkesrettet utdanning. Det samme med danserne og teaterstudentene. Dette med at kunststudentene går en så ekstra uviss fremtid i møte, gjør dem selvfølgelig litt ekstra på hugget i forhold til sin utdanning. Vi vet hva vi skal bruke tida på, og vi ønsker, i motsetning til isolasjon, å være i direkte nærkontakt med den internasjonale kunstscenen, som naturligvis stadig er i bevegelse. Og om utdanningen vår blir treig, og lite faglig, og ikke lenger består av professorer som selv er aktive kunstnere (hvor attraktiv er en stilling som i stor grad innebærer betydelig administrasjon og stadig kamp om midler?), da går det kjapt nedover med kunstutdanningen i Oslo. Å tro at vi som liten nasjon kan bidra med noe spesielt internasjonalt fordi vi har skapt en sær utdanning, er både naivt og tvilsomt.

DERMED ER det helt vesentlig at Kunstakademiet blir et eget, selvstendig fakultet, som er egnet til å opprettholde en smidighet, og på samme tid dyptgående faglighet. Begge nødvendige forutsetninger for å ta del i Norsk og internasjonal samtidskunst. I motsetning til Khios internasjonale annerkjennelse (som til dags dato er lik null i kunstsammenheng), kan vi bygge videre på et allerede etablert rykte. I sterk kontrast til Khios styresett kan vi med et fungerende student- og lærerdemokrati ta avgjørelser og styre Kunstakademiets utvikling utifra erfaring, kunnskap og diskursjon. Så kan vi endelig oppleve en attraktiv utdanning der fokuset igjen er rettet mot fag, som vi forventer og betaler for, og ikke administrasjon.