Kunstår til tusen

TRONDHEIM (Dagbladet): Jubelåret er forbi i Trondheim, men byens kunstmuseum feirer til tusen helt inn i februar med Kjell Erik Killi Olsen på plakaten. Billedkunsten har utvilsomt gjort sitt til at den kulturelle profilen ble så markant, og forhåpentligvis vil også resultatene av de kunstneriske aktivitetene i 1997 være en spore til fortsatt satsing på et ambisiøst nivå.

Etter et amatørmessig utspill fra 1000-årskomiteen om å skape Montmartre-stemning med bilder i boder og kunstnere på brustein, kom heldigvis de profesjonelle kreftene til å prege prosjektene. Det ga utstillingene et spenn som både viste ressurser i det regionale miljøet, og at dette arbeider ut fra perspektiver som både har rot i lokale og globale problemstillinger. De viste også at tradisjonen fra 60-tallets Gruppe 5 med base i arkitektutdanningen på Norges tekniske høgskole, nå er i ferd med videreføres gjennom at byens kunstakademi smertefritt og fruktbart finner sammen med krefter innenfor dagens teknologiske universitetssenter.

  • Det siste var noe av forutsetningen for jubileumsårets viktigste utstilling - «Screens», som introduserte Bill Viola og andre internasjonale størrelser innen videokunsten for et norsk publikum. «Shelter» eksponerte andre sider av samtidskunstens felt, med Jimmie Durham som frontfigur for norske og utenlandske kolleger. Veteranen Håkon Bleken innledet året med å profilere tradisjonen sammen malerkollega Roar Wold, og var like aktiv i tospann med Håkon Gullvåg for å sette kampen om Svartla'moen på kartet. Solid samspill sto også Knut Rose og Nils Aas for, mens en annen «utflytter» - Ulf Nilsen - brukte Erkebispegården og selveste Nidarosdomen som slående ramme for sine sakralt iscenesatte mønstringer.
  • Kjell Erik Killi Olsen dro også tidlig fra Trondheim, og ventet lenge før han manifesterte seg i fullt format i fødebyen. Når han nå fyller nesten hele Kunstmuseet med 113 nye arbeider, skjer det i et omfang som man nesten ikke kan tro bare to og et halvt år etter kjempeløftet med Festspillutstillingen i Bergen. Og over en uttrykksmessig skala som spenner fra spinkle strekscener via malerier i anselige formater til en installasjon av ti klinisk hvite glassfiberskulpturer i mer enn kroppsstørrelse. Man blir slått av energien, men savner regien som kunne ha gjort dette til en stor utstilling. Nå tar størrelsen overhånd på det lavmælte uttrykksleiet som ville gitt kunståret den finstemte finalen.