Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Kunstdebatten var ikke død

Hvis kunst skal skape debatt og tråkke folk på tærne, var 2014 et veldig godt år.

UROKRÅKER: Hvem hadde trodd at Lars Cuzner og Mohamed Fadlabis konseptkunst-prosjekt «Kongolandsbyen 2014» skulle skape en av de mest interessante rasisme-debattene i 2014? Foto: Torbjørn Berg
UROKRÅKER: Hvem hadde trodd at Lars Cuzner og Mohamed Fadlabis konseptkunst-prosjekt «Kongolandsbyen 2014» skulle skape en av de mest interessante rasisme-debattene i 2014? Foto: Torbjørn Berg Vis mer
Kommentar

Vi er vant til å tenke på kunsten som et lukket område i samfunnet, som få bryr seg om. Men hvis vi snur oss tilbake og ser på 2014 er det påfallende hvor stor oppmerksomhet mange av kunstdebattene fikk. I dag arrangerer KORO, statens fagorgan for kunst i det offentlige rom, et seminar med tittelen «Kunst, etikk og ytringsfrihet». Det kan vel hende Charlie Hebdo blir et tema, men bakteppet er i utgangspunktet fjorårets opphetede debatter.

Det er ikke så rart at nettopp KORO står bak dette arrangementet, for det er de som står bak noen av de mest kontroversielle prosjektene.

Den kanskje aller mest omtalte var debatten om «Kongolandsbyen», som KORO finansierte som en del av grunnlovsjubileet. I sin sluttfase fislet prosjektet litt vekk. De tomme hyttene som ble oppført i Frognerparken kunne vanskelig matche den voldsomme oppmerksomheten som prosjektet fikk allerede tidlig i prosessen.

«Kongolandsbyen» skulle være en gjenskapning av den virkelige Kongolandsbyen - en godt besøkt menneskelig dyrehage oppført i forbindelse med grunnlovsjubileet i 1914. En del av norsk historie som var ukjent for de fleste, og som kunstnerne Mohamed Fadlabi og Lars Cuzner ønsket å trekke fram i lyset. For å pirke i det selvgode norske selvbildet.

Det ble et voldsomt oppstyr, der prosjektet selv ble anklaget for å være rasistisk. Det koster å være bevisst uklar om et så betent tema, men det betalte seg også. Hvem hadde for alvor trodd at konseptkunst skulle være grunnlaget for en av de mest spennende og originale rasismedebattene i 2014? Det viser hvor stor gjennomslagskraft kunst kan ha, hvis den tør å være kontroversiell og grenseoverskridende.

Minnesmerket for 22. juli på Sørbråten ved Utøya er ikke bare blitt et «sår» i landskapet, riktignok ennå bare på tegnebrettet. Det er også et sår i forholdet mellom lokalbefolkningen og myndighetene. Et godt tenkt og godt tegnet prosjekt har blitt til en politisk verkebyll som det er vanskelig å spå utfallet av. Går det an å overkjøre naboer som for bare tre og et halvt år siden fikk den verste terroraksjonen i Norge siden 2. verdenskrig utenfor stuedøra? Entusiasmen for prosjektet har ellers vært stor, men her får begrepene i dagens seminar «kunst, etikk og ytringsfrihet» virkelig brynet seg. Skal man holde fanen høyt og lage et minnesmerke til tross for voldsomme følelser og lokal motstand?

Det interessante er å legge merke til hvor mye kunst i det offentlige rom faktisk betyr for folk. Og dessuten hvordan en statlig aktør som KORO skal håndtere sin selvstendige rolle når andre nivåer i staten selv har en rolle i saken. Da Helsedepartementet takket nei til det siste av Vanessa Bairds tre malerier, fordi de ansatte fikk assosiasjoner til 22. juli, reagerte KORO skarpt. Direktøren uttalte at de vil fjerne de to første som allerede var montert. De henger der for øvrig fortsatt.

I tillegg har vi det siste året hatt en til tider intens diskusjon om riving av Høyblokka og Y-blokka, og kunstverkene som er integrerte deler av byggene. Kampen om Nasjonalgalleriets videre skjebne har skapt nye bølger, etter at Widvey i fjor høst slo fast at videre kunstnerisk aktivitet der var avhengig av private initiativ. Og på tampen av året fikk Aftenposten voldsom motbør på grunn av sin «hot og not»-liste over kunstnerskap det var klokt/uklokt å investere i.

Til sammen skaper alt dette inntrykk av en kunstdebatt som faktisk tar mye plass, som skaper engasjement og interessante diskusjoner. Nesten så det er grunn til å spørre: Er vi en kulturnasjon?