Kunsten å antyde

Franskkanadiske «Den gode læreren» setter spor fordi den er så åpen og lite konkluderende.

FILM: 11 år gamle Simon (Èmilien Néron) skal ordne med klassens melk til matpausen. I klasserommet finner han læreren. Hun har hengt seg. Også Alice (Sophie Nélisse) rekker å se Martine hengende foran vinduet før lærerne får kontroll. Skolen søker en erstatter for Martine, men ingen vil ha jobben. I stedet dukker en algirer opp på rektors kontor og sier han gjerne vil undervise barna i denne vanskelige perioden. Han har cv og sier han har undervist i 19 år i Algerie.

Filmen er bygget på franskkanadiske Evelyne de la Chenelières en-mannsskuespill fra 2002. Regissør og manusforfatter Philippe Falardeau har utvidet teksten og fylt på med en hel skole og ekstra tematikk. Bashir Lazhar (Mohamed Fellag) føler seg fram i sitt nye miljø og prøver å finne ut hvordan han skal snakke med barna om Martine.

Trykkende
«Den gode læreren» er først og fremst en svært kontrollert film. Den antyder, mer enn å dyrke de store konfliktene. Alle de voksne er bekymret for hvordan barna skal takle selvmordet, men trolig er det Alice som har rett når hun sier at det er de voksne som er traumatiserte.

Filmen handler om flere ting: kulturkollisjoner, intimgrenser mellom lærere og elever, takling av sorg. Bare Lazhar, som kommer fra et krigsherjet land, ønsker å snakke med elevene om læreren som har tatt livet av seg. Samtidig snakker de to (!) andre mennene på skolen om «feminokratiet». Prøver Falardeau å si at menn fra mer tradisjonelle samfunn er flinkere til å takle sorg enn moderne kvinner? Dette høres sikkert ut som en naivt spørsmål, men «Den gode læreren» er så antydende og nyanserende at jeg iblant synes filmen kunne ta litt mer tak i disse karakterene. Falardeau behersker virkelig denne, eh, beherskede filmstilen, men ikke all antydning er stor kunst.

Unge og gode
Samtidig er det mye godt å si om skuespillerne. Fellag, som bærer på en stor sorg fra hjemlandet, er en mystisk skikkelse som gradvis trer fram som en kompleks karakter, men det er Néron og Nélisse som virkelig imponerer. De er «bryter gjennom» Falardeaus kjølige stil fordi de er barn og deres sårbarhet kommer så tydelig fram i måten de takler sorgen over sin kjære lærer på.

Filmen har premiere 1. juledag.