Kunsten å bli kritisert

Kunstverk gjør ikke alltid inntrykk slik de var ment å gjøre. Det burde forfatter Frode Saugestad akseptere.

PASJONERT UTFALL:  Forfatter og litteraturforsker Frode Saugestad tok nylig et oppgjør i Aftenposten mot den norske kritikerstanden.
Foto: NINA HANSEN / Dagbladet
PASJONERT UTFALL: Forfatter og litteraturforsker Frode Saugestad tok nylig et oppgjør i Aftenposten mot den norske kritikerstanden. Foto: NINA HANSEN / DagbladetVis mer
Kommentar

 Slik er verden: Det er ikke alltid du når ambisjonene dine. Det er ikke gitt at du klarer å sette ord på det ektefølte på en måte slik at andre føler det angår dem, eller tilfører dem nye innsikter.

Ikke alle aksepterer dette. I Aftenposten i helga gikk forfatter og litteraturforsker Frode Saugestad nok en gang ut mot den norske kritikerstanden. I mai møtte kritikerne Saugestads roman «En ung manns bekjennelser om kjærlighet» med noe nær synkron hoderysting. Saugestad erklærte den gang kritikken som «meningsløs», skjønt om det var dét han mente, ville han kanskje ikke kommet med så pasjonerte utfall. 

Nå gjør han som mange såre slaktede. Han leter etter andre forklaringer på det som har skjedd enn den sannsynligste: At de profesjonelle leserne ikke syntes boka var god. I kritikerne ser han et sammensverget «nettverk». Han mener de forventet han skulle være litterær på en måte han ikke ville være. Han hevder at de mangler den nødvendige innsikten i seks fagområder som visstnok må til for å fungere som kritiker. Han skriver at de forankrer kritikken i sitt eget «subjektive og moralske univers». Han avfeier kriteriene deres, alle kriterier, egentlig, på en maner som gjør at man kan mistenke ham for å ønske seg en grøtete verden der alt er like godt, like dårlig, like interessant, og der graden av følsomhet i et verk er det vesentlige.

De som får dårlig kritikk, føler seg iblant urettferdig avfeid. Iblant kan de henvise harmdirrende til hvor mye prosjektet har betydd for dem og hvor mye arbeid som er lagt ned. Det er forståelig. Men de fleste bøker, filmer og plater som anmeldes er et resultat av sterk vilje og mye arbeid. Det er ikke intensjonen eller inderligheten kritikeren skal vurdere. Og den som legger produktet av inderligheten sin ut i butikkene med prislapp på, må tåle at kritikerne sier fra om de ikke mener den er verd kjøperens tid og penger.

Kritikken er ikke fasit. Og den er alltid subjektiv. Noe annet ville verken være mulig eller ønskelig. Men den skal være skrevet av enkeltmennesker med god dømmekraft og litterært kart og kompass i sekken - og som er mer opptatt av å være fortolkere av verket og veiledere for publikum enn terapeuter for forfatteren. 

Iblant lykkes ikke kommunikasjon. Kunstverk gjør ikke det inntrykk de var ment å gjøre. Da kan kunstnerne i alle fall vurdere om ikke ansvaret ligger på dem og deres utforming, og ikke alltid på mottakerne og deres tolkninger.

For det er, og skal være, en risiko i kunst. Du kan ikke vite på forhånd om du har fanget opp noe fellesmenneskelig, eller om du er alene på din egen klode. Og du kan ikke rase mot de andre om de heller mot det siste. Eller om de ikke er helt overbevist om at du er den nye Rousseau.
Men så visst gjør det vondt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.