Kunsten å dele en pizza

Tre kvinner sto foran bordet vårt med hver sin unge på armen. Budskapet var klart: de ville ha mat, min mat. Hva skjer når verdens fattige vil ha sin del av kaken, men ikke får den? Jo, de tar den. Det er bedre å dele frivillig

VIL VERDENS FATTIGE alltid nøye seg med et «nei« der de daglig passerer våre matbord? Eller bør vi i egeninteressens og anstendighetens navn dele langt mer rettferdig enn det vi gjør i dag? Etter en absurd kamp om et pizzastykke tror jeg definitivt det er bedre å dele frivillig i dag enn å bli tvunget til å måtte dele ufrivillig i morgen.

HVA ER DET SOM FORMER et liv? Hvilke opplevelser er det som gjør at man blir den man er? Omtrent slik formulerer Jan Kjærstad seg i triologien om Jonas Wergeland. Kjærstad leter etter de skjellsettende øyeblikkene i et liv da man rystes og verden står på hodet. For min egen del hadde jeg nylig et slikt skjellsettende øyeblikk. Jeg var i Barcelona for å møte noen kollegaer. Siste dagen avsluttet vi med et besøk på en fortausrestaurant på La Rambla, den store handle- og turistgaten. Glad og fornøyd betraktet vi menneskene som passerte. Plutselig sto det tre kvinner foran bordet vårt med hver sin unge på armen. Verken de eller jeg snakket spansk, men budskapet var klart: de ville ha mat, eller rettere sagt min mat. Jeg har stor sympati for folk som trenger hjelp for å få dekket sine behov og føler ingen trang til å dømme dem. Særlig fordi jeg, sammen med nordmenn flest, lever i et paradis, for å bruke nok et bilde fra Kjærstad. Hva vet vel jeg om hva som ligger bak en utstrakt hånd? Å dele maten med tiggere på en fortausrestaurant i Barcelona ble imidlertid for mye for meg, så jeg sa høflig, men antageligvis nokså usikkert, nei. Kvinnene oppfattet raskt min nøling og skiftet umiddelbart strategi. De ble stadig mer pågående. Deres opprinnelige ydmykhet syntes å avta proporsjonalt med min tiltakende usikkerhet. Til slutt tok den ene kvinnen tak i pizzaen og prøvde å rive av en bit. Jeg følte situasjonen som helt absurd og dessuten svært pinlig ettersom vi tiltrakk oss atskillig oppmerksomhet. I forvirringen begynte jeg å snakke norsk, noe som sikkert ikke bidro til å gjøre situasjonen mer klargjørende. Kvinnen, som nå hadde oppfattet at jeg var delvis handligslammet, tok rolig pizzaen og gikk. I det de ruslet videre nedover gaten til neste restaurant, skjønte jeg at hamburgeren som en av ungene tygget på antageligvis var ervervet påliknende vis på Burger King litt lengre oppe i gaten. Jeg ble, og er, rystet. Skulle jeg gjort motstand? Skulle jeg skjelt dem ut eller kakket dem i hodet? Det hadde antageligvis vært en enkelt sak for meg å avverge «tyveriet». Men tanken på å skulle slåss om maten med tre kvinner og barn tiltaler meg ikke. Særlig fordi jeg godt kunne unnvære den. Kanskje skal jeg slå meg til ro med at de nok trengte maten mer enn meg og overse deres noe uvanlige fremgangsmåte?

DENNE HISTORIEN har selvfølgelig en parallell på et større og mer alvorlig plan. Hvordan skal de rike landene forholde seg til den enorme mengden av fattige mennesker i verden? Tror vi virkelig at de alltid vil nøye seg med et nei når de passerer våre matbord? Kanskje kan vi lære noe av tidligere privilegerte kulturers erfaringer? Peter Heather, forfatter av «The Fall of the Roman Empire: A New History», mener vi kan. Han peker på at det er en populær, men feilaktig, oppfatning at romerne gravde sin egen grav gjennom sin dekadente livsførsel. Heather peker imidlertid på at både Nero og Caligula var borte før år 70, og at Romerriket fortsatte i ytterligere 400 år før nedturen kom. I disse årene innførte romerne en sofistikert levestandard som ikke skulle dukke opp igjen før mange hundre år etter deres fall - rent vann i rør, gode kloakksystemer, komfortable boliger. Romerriket hadde kort og godt en sofistikert kultur ikke så ulik vår egen. Likevel kollapset den. Hvorfor? Heather peker på at romerne gav oss et eksempel på hvordan en mektig og privilegert kultur feilaktig forvaltet sin dominerende posisjon. Romernes enorme makt og overlegne livsførsel skapte en massiv ubalanse mellom dem og de andre som ikke hadde tilgang på de samme godene. Og slik vi gjør det i dag, var romerne lite villige til å dele sin velstand med andre. Hva skjer når alle andre vil ha sin bit av kaken, for ikke å si pizzaen? Jo, de tar den. Akkurat slik perserne og germanerne gjorde mellom det første og det fjerde århundret i vår tidsregning. Det var det som skapte Romerrikets fall. Så den viktigste lærdommen er å dele sin velstand frivillig. Hvis ikke blir man tilslutt tvunget til å dele den ufrivillig, og da blir konsekvensene langt mer ubehagelig. Med andre ord, del med de fattige. Kanskje en form for pragmatisk og egoistisk veldedighet, men like fullt veldedighet.

JEG VAR I BARCELONA for å diskutere bærekraftig utvikling. I Norge er dette begrepet først og fremst koblet til miljøproblemer og våre barnebarns ve og vel. Det er derfor grunn til å minne om at bærekraftig utvikling like mye handler om å dekke behovene til verdens fattige og deres etterkommere. Faktisk gir Verdenskommisjonen for Miljø og Utvikling - fadder til begrepet bærekraftig utvikling - avskaffelse av fattigdom førsteprioritet. En overordnet politikk for bærekraftig utvikling skal derfor bidra til at færre mennesker dør av sult. Bekjempelse av fattigdom henger nøye sammen med en mer rettferdig fordeling av goder og muligheter. Verdenskommisjonen understreket dette allerede for 18 år siden og nå har også Verdensbanken sluttet seg til. Årets World Development Report, for øvrig den 28. i rekken, handler om rettferdighet og utvikling. Verdensbanken peker for det første på det grunnleggende urettferdige i at forskjeller i fødested, rase, kjønn og sosial tilhørighet skal avgjøre dine fremtidige muligheter. For det andre bidrar urettferdighet til sløsing av menneskelige ressurser og tapte utviklingsmuligheter. Urettferdighet er rett og slett lite effektivt. Hovedbudskapeti rapporten er at økt global rettferdighet er en forutsetning for økt velferd for alle.

TANKEN PÅ AT økt rettferdighet og bedre muligheter for verdens fattige vil ramme vår egen velferd har nok streifet flere enn meg. Trenger det å være slik? Jeg er ganske sikker på at de rike og privilegerte i Norge for 100 år siden tenkte det samme der de tråklet seg vei mellom nedslitte og utsultede landsmenn. I dag er alle nordmenn løftet ut av grunnleggende fattigdom. Hvorfor skal ikke det være mulig å gjenta det på et globalt nivå? Vi kan hvis vi vil, eller som Nordahl Grieg skriver i Til Ungdommen: «Edelt er mennesket, jorden er rik! Finnes her nød skyldes det svik.» Tilbake på La Rambla. Hva var det egentlig som var nytt i det som skjedde? Tiggere hadde jeg sett overalt. Dessverre får jeg vel innrømme at man venner seg så altfor fort til dem. Men det var først når vi bokstavelig talt dro i det samme pizzastykket, at det gikk opp for meg hva som kan skje etter hvert som ubalansen mellom fattige og rike bare øker. Selv om det hele var svært ubehagelig, var det likevel til å leve med. Jeg glad jeg ikke gjorde motstand. Men hva om de ved neste korsvei tar all maten, pengene og flybilletten og i tillegg slår meg ned?