Kunsten å dele en pizza

Tre kvinner sto foran bordet vårt med hver sin unge på armen. Budskapet var klart: de ville ha mat, min mat. Hva skjer når verdens fattige vil ha sin del av kaken, men ikke får den? Jo, de tar den. Det er bedre å dele frivillig

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

VIL VERDENS FATTIGE alltid nøye seg med et «nei« der de daglig passerer våre matbord? Eller bør vi i egeninteressens og anstendighetens navn dele langt mer rettferdig enn det vi gjør i dag? Etter en absurd kamp om et pizzastykke tror jeg definitivt det er bedre å dele frivillig i dag enn å bli tvunget til å måtte dele ufrivillig i morgen.

HVA ER DET SOM FORMER et liv? Hvilke opplevelser er det som gjør at man blir den man er? Omtrent slik formulerer Jan Kjærstad seg i triologien om Jonas Wergeland. Kjærstad leter etter de skjellsettende øyeblikkene i et liv da man rystes og verden står på hodet. For min egen del hadde jeg nylig et slikt skjellsettende øyeblikk. Jeg var i Barcelona for å møte noen kollegaer. Siste dagen avsluttet vi med et besøk på en fortausrestaurant på La Rambla, den store handle- og turistgaten. Glad og fornøyd betraktet vi menneskene som passerte. Plutselig sto det tre kvinner foran bordet vårt med hver sin unge på armen. Verken de eller jeg snakket spansk, men budskapet var klart: de ville ha mat, eller rettere sagt min mat. Jeg har stor sympati for folk som trenger hjelp for å få dekket sine behov og føler ingen trang til å dømme dem. Særlig fordi jeg, sammen med nordmenn flest, lever i et paradis, for å bruke nok et bilde fra Kjærstad. Hva vet vel jeg om hva som ligger bak en utstrakt hånd? Å dele maten med tiggere på en fortausrestaurant i Barcelona ble imidlertid for mye for meg, så jeg sa høflig, men antageligvis nokså usikkert, nei. Kvinnene oppfattet raskt min nøling og skiftet umiddelbart strategi. De ble stadig mer pågående. Deres opprinnelige ydmykhet syntes å avta proporsjonalt med min tiltakende usikkerhet. Til slutt tok den ene kvinnen tak i pizzaen og prøvde å rive av en bit. Jeg følte situasjonen som helt absurd og dessuten svært pinlig ettersom vi tiltrakk oss atskillig oppmerksomhet. I forvirringen begynte jeg å snakke norsk, noe som sikkert ikke bidro til å gjøre situasjonen mer klargjørende. Kvinnen, som nå hadde oppfattet at jeg var delvis handligslammet, tok rolig pizzaen og gikk. I det de ruslet videre nedover gaten til neste restaurant, skjønte jeg at hamburgeren som en av ungene tygget på antageligvis var ervervet påliknende vis på Burger King litt lengre oppe i gaten. Jeg ble, og er, rystet. Skulle jeg gjort motstand? Skulle jeg skjelt dem ut eller kakket dem i hodet? Det hadde antageligvis vært en enkelt sak for meg å avverge «tyveriet». Men tanken på å skulle slåss om maten med tre kvinner og barn tiltaler meg ikke. Særlig fordi jeg godt kunne unnvære den. Kanskje skal jeg slå meg til ro med at de nok trengte maten mer enn meg og overse deres noe uvanlige fremgangsmåte?

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer