Kunsten å dø

Om din nærmeste slektning var dømt til døden ved hengning, hva ville vært mest moralsk forsvarlig: Å gripe tak i føttene hans og legge til all din tyngde, eller å tre til side fra galgen og la den dødsdømte selv få legge steiner i lommene? John Donne (1572- 1631) hellet til sistnevnte. For den engelske kjærlighetsdikteren og teologen var dødskampen livets mest verdifulle og begivenhetsrike øyeblikk. I dikt og prekener beskriver og iscenesetter han sin egen og andres død gjennom morbide, humoristiske og dypt religiøse framstillinger av kampen mellom liv og død, kropp og sjel. I den kontroversielle avhandlingen «Biathanos» fra 1608 (gjengitt i John Donne, Selected Prose , Penguin Classics) utforsker Donne grenseoppgangene mellom det vi kan kalle en naturlig død og selvmord, drap og aktiv dødshjelp. Han argumenterer mot Kirkens syn på selvmord som en syndig handling.

DONNE MENTE AT DEN som tenker mye på døden, og dessuten lytter til fornuften, som er Guds stemme i mennesket, bør ha rett til å avslutte livet hvis dette framstår som det eneste riktige. Valgte ikke Kristus selv å gjøre slutt på sine lidelser? Bøyde han ikke selv hodet og døde? argumenterer Donne videre. Det fantes dem som overlevde i dagevis på korset. Kristi død var uunngåelig, men den hadde ikke behøvd å inntreffe så tidlig. Ikke noe menneske skulle behøve å synke så dypt at døden bare var noe som plutselig kom, mente Donne. Det gjaldt å være i forkant, og helst være i stand til å iscenesette på hvilken måte døden skulle inntreffe. Den mest perfekt iscenesatte døden sto altså Kristus for. Den som greide å etterlikne hans dramatiske død på korset, fikk status som martyr.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BERGMAN UTFORDRER døden. I filmen «Det sjunde inseglet» fra 1957 lar han hovedpersonen spille sjakk med døden. Personifiseringen av døden var et viktig retorisk virkemiddel også for Donne og hans samtidige. «Jeg vil ikke,» skriver Donne i et brev datert i september 1608, fritt oversatt, «at døden skal innhente meg mens jeg sover. Jeg vil ikke at han bare skal komme her og ta meg og erklære meg for død. Jeg vil at han skal overmanne meg, vinne over meg. Når mitt skip først skal synke, så skal det skje i havet, der jeg virkelig ikke har noen sjanse. Ikke i en grumsete liten innsjø, der svømmetakene mine ikke engang kan regnes som den simpleste form for fysisk utøvelse». Donne tok ikke sitt eget liv, men jo eldre han ble, jo mer tid brukte han på å planlegge det uunngåelige, slik Ingmar Bergman nå sier at han gjør. «Man kan faktisk bestemme selv om man vil fortsette å leve,» sa Bergman til TV4s Malou von Sivers 5. april. «Jeg håper at jeg har såpass mye vett i skallen at jeg kan planlegge og organisere det.»

DONNES TIDLIGE biograf, Izaak Walton, har beskrevet i detalj hvordan dikterpresten administrerte sitt farvel til livet. Donne var blitt domprost i St. Paul's-katedralen i London. Han var syk og alene. Han hadde mistet sin elskede kone, Ann More, slik Bergman har mistet sin Ingrid. For Donne var sykesenga likestilt med graven. Når han lå i senga, øvde han seg på å ligge stille i kista. Når han snakket, skrev han på sitt eget gravskrift. Mest av alt ønsket Donne å dø mens han sto på prekestolen i St. Paul's. 25. februar 1631 sto han derfor opp av sykesenga for å holde sin siste preken, den makabre «Death's Duel», duellen med døden. Han så så syk og elendig ut at forsamlingen ble bestyrtet. Tårene strømmet fra de innsunkne øynene hans, og stemmen låt hul. Var Donne i ferd med å tale i sin egen begravelse? Donne ønsket intenst å stryke med, men overlevde. Han ble i stedet nødt til å regissere sin egen død fra sykesenga. Først bestilte han en urne, en planke og et likklede. Så inviterte han en kunstner inn i sykeværelset. Da de hadde fått tent litt lys i rommet, kledde den døende dikteren av seg. Han svøpte seg i likkledet og steg opp på urna. Der ble han stående og balansere med lukkede øyne til kunstneren hadde fullført hans portrett i full størrelse. Dette bildet av seg selv som død fikk han så hengt opp over senga, slik at han hvert minutt på døgnet skulle kunne huske på at døden snart ville komme. Seinere, da døden endelig innhentet ham, lukket han selv øynene og la seg slik til rette at ingen skulle behøve å flytte på ham. Han ville gjerne gi inntrykk av at han, i likhet med Jesus, hadde dødd av egen fri vilje, kommenterer den moderne biografen hans, John Carey.

I DET GAMLE testamentet er den ideelle døden en død som kom lett og raskt, uten invalidiserende sykdom, etter et langt og rikt liv. Men hva når denne ideelle døden er umulig å oppnå? «Den mest skremmende tanken er plutselig å bli en grønnsak,» sier Bergman. «Jeg liker ikke tanken på et sluknende sjelsliv som må bo i en kropp der innvollene mer og mer saboterer meg.» Kroppen er skrøpelig. Forgjengelig. Å si farvel til livet er å si farvel til kroppen, slik Sigrid Undsets Jenny gjør det før hun tar sitt eget liv: «... hun saa sit eget legeme slik det laa under teppet, hvitt, vakkert nakent - en ting, hun alt hadde slængt fra sig ...,» skriver Undset i 1911. Selvmordet - og døden - framstår som selve fraskrivelsen av kroppen. «Døden frigjør mennesket fra kroppens fengsel,» sier Donne. «Jeg holder nøkkelen til dette fengselet i hånden,» fortsetter han. I hånda holder han et sverd. Den dødsfikserte Donne var en vesentlig inspirasjonskilde for Ernest Hemingway. Det var fra Donne Hemingway hentet tittelen til romanen «For Whom the Bell Tolls» (1940). Hemingway valgte altså å ta sitt eget liv. Men Donne forsvarte ikke selvmordet for enhver pris. Han skisserte bare de omstendighetene der en slik hendelse kunne anses som en konstruktiv, og ikke en destruktiv, handling. En selvmordspakt inngått via Internett ville aldri fått Donnes velsignelse. Når unge, friske mennesker tar sitt eget liv i fortvilelse, vil det alltid være en tragedie. Den unge homofile mannen som velger å dø fordi Kirken ikke vil vite av ham, burde heller fått hjelp til å leve. Men når en aldrende, livstrett kunstner som ikke greier å leve uten sin elskede, bestemmer seg for å gjøre slutt på livet, stiller saken seg noe annerledes. Gjør den ikke?

VI ER LIKE BESATT av døden nå som på Donnes tid. I løpet av siste døgn: Hvem har fått leve, og hvem har måttet dø? Det er det nyhetene handler om. Fascinasjonen med døden styrer også vårt valg av underholdning. Dramatiserte drap er en vare vi forlyster oss med. Men selvmordet er vi fortsatt ikke fortrolige med. For oss er døden noe som skjer med de andre, der ute. Hele verden dør foran øynene våre. Vi i den vestlige verden lever lenger enn noensinne. Jo lenger vi lever, jo mer tid får vi til å tenke på døden, slik Bergman gjør. Utfordringen ligger, nå som alltid, i å tro at det finnes et liv etterpå.