OPPFØLGERANSVAR: Ingrid Olava gjorde det meste riktig på debuten, og følger opp med et album som veksler mellom det intenst begavede og det anstrengt ambisiøse. Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet
OPPFØLGERANSVAR: Ingrid Olava gjorde det meste riktig på debuten, og følger opp med et album som veksler mellom det intenst begavede og det anstrengt ambisiøse. Foto: Siv Johanne Seglem / DagbladetVis mer

Kunsten å følge opp en sterk debut

Ingrid Olava balanserer mellom formtopping og overtenning.

||| ALBUM: Ingrid Olava slo til i første forsøk. «Juliet's Wishes» hevet seg pent over tradisjonelle debutalbumklisjeer som «løfterik», «lovende» og «talentfull».

Ut i fra forventninger, hype og generell talentframvisning, var debuten gjennomtenkt, stilsikker og fullvoksen. Låtmaterialet var kanskje litt éndimensjonalt, men hun fikk god hjelp fra navngjetne produsenter og musikere til å skjule det.

Da blir spørsmålet hva man skal forvente i runde to. Og hvor mye stigning i prestasjonene er det rimelig å forlange?

«The Guest» er i mangt og mye blitt et ganske typisk andrealbum. Det er et tydelig slektskap med forgjengeren, men samtidig er uttrykket mer spartansk og sofistikert, produsent Frode Jacobsen får fornyet tillitt og har sammen med Alexander Kloster-Jensen gitt henne et økonomisk og dynamisk sound.

Og låtskrivingen mer variert - poplåtene er mer pop, de mer kunstferdige og ambisiøse utblåsningene er enda mer kunstferdige og ambisiøse. Slikt blir det mer spenning og dybde av, selv om låtideene i blant kan virke noe skjøre i konstruksjonen, og gjennomføringen enkelte steder er i overkant anstrengte.

Ingrid Olava kan nok oppleves som om hun faller litt mellom stoler; hun er bare unntaksvis skamløst popfengende som Marit Larsen, men samtidig bortimot en gladjente sammenliknet med Susanne Sundførs dunkle, mer introverte dramaturgi.

Den utvilsomt Tori Amos-inspirerte grunnstillingen hennes er da også et tveegget sverd i denne sammenhengen, det er hårfine grenser for når dramatikken og pompøsiteten løfter en låt til himmels eller sender den inn i parodiens forværelse.

Den mye radiospilte singelen «Warrior Song» er først og fremst vers, løft og stemning, men uten noe virkelig forløsende klimaks - den bare ruller og bygger og ruller og bygger uten å komme helt i mål.

Andre steder treffer hun enda mer klokkerent enn på debuten. Etter gjentattet gjennomlyttinger borer for eksempel den vestkystduftende, lett Joni Mitchell-leflende «The Sun» seg noen ekstra omdreininger ned i bevisstheten, mens den hudløse, Nina Simone-rumlende alene-ved-piano-øvelsen «Poster Child» er en stilstudie hvor Ingrid Olava viser fram noen ekstra nivåer av kraft og innlevelse. Det er noen intenst begavede minutter på tampen av et album som tar sitt oppfølgeransvar og prestasjonsangst på største alvor.

Kunsten å følge opp en sterk debut