Kunsten å gi seg

Da den franske sopranen Sophie Arnold (1740- 1802) faretruende nærmet seg stemmens pensjonsalder, utbrøt en medsanger etter en konsert med henne:

- Det er den fineste astmaen jeg noensinne har hørt!

  • Hvem påstår at det ikke er noen skam å snu? Da har de ikke møtt en stolthet av for eksempel Luciano Pavarottis format. Eventuelt dumhet. Sist helg kom det nok en gang inn meldinger om at den mektige tenoren hadde forsunget seg og nektet å stille på selveste Metropolitans «Tosca»-forestilling. Influensa, var den offisielle forklaringen. Tette bihuler kan ramme oss alle, men oppdaterte operaelskere vet at avlysningen i New York var symptomatisk for den vokale tilstanden til denne en av historiens største sangere. Pavarotti er nå 66 år, men han har dessverre ikke vett til å avslutte karrieren. Han er fanget i det nådeløse publikumskravet: du er ikke bedre enn din siste konsert. Bare så dumt at den konserten ble avholdt for mange år siden.
  • Pavarottis stemme i dag har ikke fnugg av den glansen og den strålende høyden som operaverdenen opplevde fra seint 60-tall og utover. Slikt er selvfølgelig bare naturens gang. Og derfor bare trist når innehaveren av det en gang så gylne instrumentet selv ikke innser når slaget er tapt. Trist, fordi vi i dette tilfellet snakker om en mann som har gjort umulige ting på verdens scener og på plater - og som er hovedårsaken til at klassisk musikk i moderne tid har nådd ut til et enormt publikum.
  • Dessverre er historien full av store artister som er gått i Pavarotti-fella. Maria Callas gjorde en serie fatale comebackkonserter i 1973, åtte år etter at hun sist sang offentlig. Sopranen Montserrat Caballé holder visstnok på ennå - og det er allerede seks år siden jeg hørte hennes grusomme kakling i Oslo Spektrum. Med all respekt - også hun har stått for formidabel kunst. Før. Men dinosaurer er ikke husdyr bare i den klassiske bransjen. Om få uker kommer for eksempel Status Quo til Norge, 40 år etter at de sultne la i vei fra Beckenham i Sør-England. Pink Floyd uten Roger Waters er fortsatt en vandrende koloss ute i verden - og i en særstilling står kanskje Rolling Stones, som lenge har fortjent ferie på ubestemt tid. Det virker som om ingen av disse klarer å bli kvitt den narkotiske virkningen av suksess som en gang ble gitt dem. Og narkotika finansieres som kjent av penger. Da er det ikke vanskelig å skjønne logikken i at en rusten tenor med uløste skattekrav på nakken har vanskeligheter med å si nei til en million dollar for et par kvelder. Men det gjør det ikke mindre patetisk.