FORSVARER BESLUTNINGEN: Arrangørene av den feministiske kunstfestivalen Feminine Tripper, Kristiane Nerdrum Bøgwald (t.v.) og Margrete Slettebø nektet kunstnere bosatt i Israel å delta på festivalen. I dette innlegget forsvarer de beslutningen. Foto: Privat
FORSVARER BESLUTNINGEN: Arrangørene av den feministiske kunstfestivalen Feminine Tripper, Kristiane Nerdrum Bøgwald (t.v.) og Margrete Slettebø nektet kunstnere bosatt i Israel å delta på festivalen. I dette innlegget forsvarer de beslutningen. Foto: PrivatVis mer

Debatt: sensur

Kunsten å ha to tanker i hodet

Å beskylde oss for å være «politisk korrekte» er bare en hersketeknikk.

Meninger

Som arrangører av festivalen Feminine Tripper er det flere ting i Tonje Gjevjons tekst vi gjerne vil kommentere. Vi er to scenekunstnere som uken før påske arrangerte en kunstfestival om femininitet og kjønnsidentitet i kjølvannet av Metoo-kampanjen. Når man lager en kunstfestival er man hele tiden nødt til å ta store og små avgjørelser. Hvert minste valg underbygger en politikk og en måte å se verden på. Velger man å programmere israelske kunstnere eller israelske institusjoner, slik Nationaltheatret gjorde for noen år siden, tar man et politisk standpunkt. Velger man å ikke forholde seg til Israels okkupasjon, så er man likevel med på å normalisere en folkerettsstridig okkupasjon av et helt folk.

Gjennom vår utlysning på nettet fikk vi inn totalt 117 søknader fra 22 ulike land. 12 av disse søknadene var fra Israelske kunstnere. De kunstnerne som for tiden har sitt virke i Israel fikk et politisk avslag, mens de israelerne som bor utenfor ble behandlet ordinært. Bakgrunnen for vårt politiske avslag er at vi vet at kunst og kultur er et ekstremt viktige virkemiddel for at staten Israel skal fremstå som en «normal» kulturnasjon, og ikke en internasjonalt kritisert okkupasjonsmakt. Vi vet også at kunstnere i Palestina ikke har den samme friheten til å velge «normalitet» eller en kunst fri for politisk ytring. For en kunstner under okkupasjon er disse begrepene innholdsløse.

La det være klart: Vi er også mot sensur. Det er nettopp sensur som er konsekvensen av okkupasjon og Israels undertrykking, og den rammer palestinske kunstnere med full tyngde. Dersom sensur skal være kodeordet for denne debatten er det helt avgjørende at de palestinske kunstnernes forhold får hovedrollen, for det er undertrykkingen av palestinerne og deres muligheter til fri utfoldelse som er kjernen i saken. De israelske kunstnerne kommer ikke unna denne kjernen, og heldigvis finnes det israelske kunstnere og fredsaktivister som tør å stå fram mot okkupasjon, på tross av mye motstand og hets gjennom israelske svertekampanjer. Skal flere perspektiv møtes i denne diskusjonen er det avgjørende at de palestinske kunstnerne inkluderes. Det gir ingen mening å isolere de israelske kunstnerne fra det faktum at landet de tilhører hindrer utfoldelsen til de okkuperte naboene, og at å reise for dem er noe de må regne med å forbys.

Alle forsøkene vi ser på å gjøre dette til en sak mellom oss og israelerne bommer fordi en unndrar seg den konteksten kunstscenen i Israel og Palestina befinner seg i, og det faktum at palestinerne ber oss om ikke å bryte boikotten så lenge okkupasjonen holder fram. Ingen palestinere eller israelere kan fri seg fra dette.

Å beskylde oss for å være «politisk korrekte» er bare en hersketeknikk. Vi er ikke politiske aktivister som har forsøkt å hindre dialog. Vi er kunstnere som har forsøkt å å skape en festival som tar avstand fra den israelske okkupasjonen. Og det gjorde vi ved å vise til den ikke-voldelige motstandsformen palestinerne har valgt: boikotten.

Men vi vil understreke at vi først og fremst ønsket oss en smart boikott som kun rammer israelske kunstinstitusjoner og kunstnere som representerer-, og blir finansiert av den israelske staten. På grunn av manglende tid og kapasitet var det vanskelig for oss å kartlegge hvorvidt de israelske søkerne våre hadde mottatt støtte eller ville motta reisefinansiering fra staten Israel for å komme til Norge for å opptre. Vi ser det er god grunn til å være mer presise i vår boikott neste gang.

På slutten stiller Gjevjon spørsmål til kulturrådets rådsleder og kulturministeren ved finansieringen av festivalen. Her finner vi grunn til å minne om at å støtte boikott som motstandsform er en del av ytringsfriheten. Å bekjempe boikotten gjennom bruk av lovverk eller pengenekt må ses som et angrep på den norske ytringsfriheten, og som hvis det får spre seg, vil virke ødeleggende på demokratiet vårt.

De siste ukenes angrep på palestinske, ubevæpnede demonstranter i Gaza og på Vestbredden som har ført til 29 drepte, blant dem en kulturarbeider/journalist og over 1000 mennesker som er såret, har fått blant annet FNs menneskerettighetskommisær til å fordømme Israels ekstreme voldsbruk. For oss har hendelsene også skapt en ny kontekst for det standpunktet vi tok i slutten av februar. For det å ikke gjøre noe er også et standpunkt. Å ikke handle er baekvemt, men det betyr å snu ryggen til ofrene i konflikten.

Den israelske fredsaktivisten, Ronnie Barkan har på våre vegne hatt et møte med de refuserte kunstnerne som gikk ut mot festivalen. Han formidlet ideen bak boikott og vårt ønske om videre dialog. Han kunne fortelle at flere av de refuserte israelske kunstnerne uttrykte sympati for tanken om kunst som politikk og at boikott av Israel er et legitimt virkemiddel. Vårt såkalte «politisk korrekte standpunkt» umuliggjorde en gjennomføring av festivalen kun med fokus på femininitet og kjønnsidentitet. Men vi har tatt med oss mye lærdom fra i år og ser at festivalens kunstneriske opplevelser så vel som viktige politiske samtaler har vist festivalens eksistensberettigelse. Vi tar med oss dette når vi staker ut videre kurs for et enda bedre Feminine Tripper 2019.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook