Liv Signe Navarsete har brukt 43 000 kroner på rådgivning fra firmaet Zen Leadership. Mange har reagert på at kommunal-og regionalministerens selvutvikling betales av departementet skråstrek skattebetalerne. Hos enkelte kommentatorer kan det også spores en skepsis mot coaching generelt, og mot buddhistisk inspirert lederutvikling i særdeleshet.

Både PR-ekspert Jarle Aabø og valgforsker Frank Aarebrot er overrasket over at Navarsete har benyttet seg av denne typen coaching. I deres øyne er hun «ei skikkelig bondekjerring» som har «beina godt plantet på Sogn- og Fjordane-jorda» Aarebrot forbinder henne derfor ikke med zenbuddhisme, som ifølge ham burde være forbeholdt «en sart blomst på jakt etter seg selv». Aabø sier til VG at det er «ynkelig at en mektig statsråd leker med buddhisme, nyreligiøsitet og New Age», og trekker paralleller til Snåsamannen og Märthas engleskole. Han tror Senterpartiets velgere vil riste på hodet av denne type terapi, «jordnære bønder» som de er.

Det er godt mulig at Senterpartiet burde betalt regningen. Det er heller ikke tvil om at mange tjenester som tilbys på coachingmarkedet er overbetalte og uten noen påvist effekt. Jeg kjenner ikke til coach Erik Møller og hans firma, ut over det alle kan lese på nettet om tilbudet. Det å plassere zen-inspirert rådgivning i samme bås som Märthas engleskole og Snåsamannen er imidlertid misvisende. En mer jordnær form for «åndelig» praksis skal en nemlig lete lenge etter.

Zen er en særegen kinesisk og japansk utforming av buddhismen, som særlig de siste femti årene har slått rot i Vesten, og er i ferd med å inngå hybride koblinger med ulike områder av vår kultur - ikke minst når det gjelder terapi og livsveiledning. Innenfor psykologi og helsefag har en fattet stor interesse for sekulære versjoner av buddhistisk meditasjon. I denne tradisjonen finner vi nemlig en sofistikert og erfaringsnær psykologi som over lang tid har utviklet konkrete metoder for å håndtere menneskelig lidelse. Forskning har vist at meditative metoder nært beslektet med zen-praksis har god effekt på stress, psykiske plager og generell livskvalitet. Så sant Erik Møllers klienter tar i bruk meditative øvelser og prinsipper for å fremme nærvær i hverdagen, så er det ikke utenkelig at de vil kunne oppleve positivt utbytte på en rekke områder.

I et zen-perspektiv er en ikke opptatt av overnaturlige vesener, helbredende krefter, aurafarger eller diffuse energier. Det er snarere snakk om en veldig konkret metode for å møte livet slik det er, i øyeblikket, fremfor å fortape seg i fortiden eller fremtiden. Det krever hardt arbeid og selvdisiplin. Det er dyder som både Senterpartiets kjernevelgere og mange andre vil identifisere seg med. De vil også kunne identifisere seg med den nøkterne livsholdningen som ofte kommer til uttrykk i zen. Idealet er en fåmælt, men handlekraftig person, som handler slik situasjonen krever.

Zen legger vekt på våkenhet og nærvær i hverdagen, heller enn metafysiske sannheter. «Opplysning» i zen er en ikke-verbal innsikt, hvor det kanskje viktigste skiftet er at en lærer å forholde seg til verden og andre mennesker på en mindre selvsentrert måte. Et kjent utsagn fra denne tradisjonen lyder som følger: «Før opplysningen: Hogg ved og hent vann. Etter opplysningen: Hogg ved og hent vann». Målet er å finne seg til rette i det hverdagslige. Det tas sikte på å utføre oppgavene en har med fokus og avslappet energi, uten å skape stress og lidelse for seg selv ved å ønske at ting var annerledes, eller ved å forsøke å kontrollere det i livet som ikke kan kontrolleres.

Denne formen for nærvær er en forutsetning for alt godt håndverk, enten en er rørlegger eller statsråd. Det er vel ikke så besynderlig at også framstående politikere søker rådgivere som kan hjelpe dem til å gjøre jobben sin bedre. Opp gjennom historien er det skrevet en rekke bøker om å lede stater - tenk bare på Marcus Aurelius' sine stoiske råd til seg selv og andre herskere, eller vår egen hjemlige «Kongsspegelen». Slike filosofisk-didaktiske skrifter illustrerer tydelig at det finnes behov hos de herskende for veiledning både innen politikk og livskunst. Det ville være interessant å se samtidens coaching også i et slikt lys, i stedet for å forstå den entydig som en banaliserende trend.

Det finnes også en rik litterær tradisjon knyttet til zenbuddhismen, om enn ikke direkte knyttet til statsmannskunst. Denne er i stedet kjennetegnet av språklig enkelhet og konkrete bilder som skaper helhetseffekter som går ut over summen av delene. Mange sentrale diktere i den japanske haiku-tradisjonen var zenbuddhister, og den mest kjente av dem var Basho (1644-1694). Slik høres et av hans dikt ut, i Paal-Helge Haugens oversettelse:

gammal dam

ein frosk hoppar

lyden av vatn

På det beste uttrykker disse tekstene en visdom som ikke kan gripes fullt ut med forstanden, men som i stedet må erfares kroppslig, som en umiddelbar «aha-opplevelse». Det er slett ikke sikkert at dette tankegodset fra Østen er så langt fra vår egen kultur som mange har lett for å tenke. Her hjemme skrev for eksempel Olav H. Hauge dikt som nærmet seg formatet til Basho og andre zen-lyrikere. Hauges dikt formidlet både fortrolig nærvær med hverdagens ting og strev, men samtidig en sans for det ordløse og gåtefulle i dette livet. Jeg tror også han taler til mange av senterpartiets kjernevelgere, som for eksempel i «Sleggja»:

Eg er berre

ei sleggje.

Eg stend her no.

Eg lyt berre til

når det røyner på.

Her er vi milevidt fra den selvsentrerte jakten på sikre svar og storslåtte kosmiske sammenhenger som preger New Age-kulturen. Som sagt vet jeg ikke hva Navarsete har lært i timene hos Erik Møller. Men dersom hun har tilegnet seg bare litt av den nøkterne klokskapen som finnes i zen-tradisjonen - og i Hauges dikt - så ville de førti tusen kronene som det nå strides om være vel anvendte penger.