HVER GANG DE ELDES: DumDum Boys bruker mye kreativ energi på å kamuflere låtenes manglende klassikerpotensial. Fra venstre Aslak Dørum, Prepple Houmb, Kjartan Kristiansen og Sola Johnsen. Foto: Mette Randem
HVER GANG DE ELDES: DumDum Boys bruker mye kreativ energi på å kamuflere låtenes manglende klassikerpotensial. Fra venstre Aslak Dørum, Prepple Houmb, Kjartan Kristiansen og Sola Johnsen. Foto: Mette RandemVis mer

Kunsten å høres ut som noe annet enn slitne veteraner

DumDum Boys med fornyet livsgnist som band - men ikke som låtskrivere.

ALBUM: Lekent, lurvete og lødig. DumDum Boys klarer virkelig å framstå med fornyet livsgnist og med forførende overbevisning på sitt tiende album.

Slitne rockemenn, med et par ujevne post-comebackplater på samvittighet, blir som nye — enda en gang.

Men er de egentlig like gode, like vitale, like poetisk hardtslående, like melodisk innsmigrende og like hektende i riffene som i glansdagene?

Spørsmålet kan godt henge igjen i lufta mens det opplagte slås fast:

Ja, DumDum har åpenbart kost seg i studio med produsent Bent Sæther fra Motorpsycho. Det er mye gjennomtenkt musikologi i fargeleggingen av dette albumet.

Stones-fantasier Sammen har de utvidet paletten en god del (strykere, Clarence Clemons-saksofon, kvinnelige korister), og ikke minst lever de ut flere langtidslagrede rockfantasier, mange av dem med tydelige lydbildemarkører, kameraføringer eller stemninger hentet fra Rolling Stones:

For eksempel det innledende tittelsporet, som utvikler seg fra en tilsynelatende ganske prototypisk DumDum-låt til å bli helt «Exile On Main Street» i ånd og stemning (nærmere bestemt «Rocks Off») i det de ruller inn i det første refrenget.

«Kald dag i helvete» er en bekmørk bluesboogie i «Ventilator Blues»-gata fra samme Stones-album.

Og den stampende discobeaten og bassingen i «Pulver», det er da som, øh, sniffet rett fra det samme speilet som «Some Girls»-hiten «Miss You».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ekko av glansdagene Andre sanger låter mer som typiske DumDum-sanger, slike som gruppa har hatt en forbløffende evne til å lire av seg i de fleste epoker av karrieren. «God morgen Satan» (skrevet av Kjartan Kristiansen og Aslak Dørum i fellesskap) er et nytt bidrag til kategorien «raske, heseblesende DumDum-låter».

«Hybris», «Synd for deg» og «Evig liv» er tilsvarende tillegg til kategorien «trivelige, rifforienterte DumDum-poplåter», uten verken å utfordre karrieretoppene eller være i nærheten av noen nedrykksstrid.

Singelen «Kort rødt skjørt» er skitten bluesrock som er mer brummende energiutblåsning og traktorboogie enn det er en god låt.

«Rennesteinsvalsen» er blitt en lun østkantvise med et lite nikk til og hørbart ekko fra Kjartan Kristiansens produsentarbeider for Hallingdalens visepoet Stein Thorleif Bjella.

Da står vi igjen med det Dørum-skrevne avslutningssporet «Fred og kjærlighet» — det nærmeste «Ti liv» kommer et forsøk på en storslagen, messende DumDum-anthem.

Lett å la seg rive med Er så alt dette nok til å si at DumDum er på høyde med gamle bragder?

Det er lett å la seg rive med av den positive energien, den veltempererte skittenheten og de mange retrospektive grepene som gjennomsyrer albumet.

Låtskriverprosenten mellom Kristiansen og Dørum er nå 50/50 på tekstfronten, og bidrar nok i seg selv til at selve iscenesettelsen av låtene framstår med mange «utenom boksen»-kvaliteter. Alt dette er sympatisk og på mange nivåer behagende.

Det er likevel ikke fritt for at «Ti liv» også kan oppfattes som en plate der idéutarmede rockemenn, med kløkt og håndverksmessig skikkelighet, har brukt vel så mye kreativ skaperkraft på å kamuflere at heller ikke dette albumet byr på noen nye, umiddelbart kanoniseringsverdige sanger.

Funksjonelt På den annen side: albumet oppfyller funksjonelle oppgaver, som å reaktivere flere generasjoner med fans med noe som føles som gjenkjennelig, men annerledes. Det er et edelt oppdrag for et album i seg selv.

Kunsten å høres ut som noe annet enn slitne veteraner

Men det forhindrer heller ikke at «Ti liv», mange gode sider til tross, har den effekten at den minner oss om hvor gode DumDum Boys en gang var: vårt mest poetisk glitrende, melodisk arrogante og riffaglig frekke rockband. Det er de ikke lenger.

Å høre DumDum Boys leke Rolling Stones og spille skitten boogierock med et låtmateriale som er sminket opp omtrent som dem selv i videoen til «Kort rødt skjørt» er koselig og jovialt og stundom ganske gøy, mer enn det oppleves som et virkelig overbevisende og essensielt DumDum-album.

Les stort intervju med DumDum Boys i Magasinet lørdag.

Foto: Mette Randem
Foto: Mette Randem Vis mer