Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kunsten å krige

Hva kunsten å krige er, har vi fått demonstrert med all ønskelig tydelighet i ukene som er gått. Det er massakrer av uskyldige sivilpersoner, mord på kvinner og barn, voldtekt og ran, og fordrivelse av nærmere en million mennesker fra hus, hjem og landsbyer der slekten har levd i generasjon etter generasjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Videre er det nedrakking av en folkegruppe, en systematisk utryddelse av deres politiske og kulturelle ledere, og en forherligelse og sakralisering av egen historie og nasjonalitet.

Ingen av disse elementære egenskapene ved moderne krigføring er nevnt i den kinesiske klassikeren «Kunsten å krige» etter Sun Zi, ypperlig oversatt, lagt til rette og kommentert av Harald Bøckman. En kulturhistorisk edelstein, som imidlertid etterlater en isnende uhygge på bakgrunn av den aktuelle krigsvirkelighet.

Lidelse

«Kunsten å krige» er trolig skrevet av Sun Zi, som levde for to og et halvt tusen år siden, ca. 500 år før vår tidsregning, i staten Qi i Nord-Kina. Han skal ha tilhørt en slekt som var kjent for sine militærstrategiske ferdigheter, og en utgave av hans verk er funnet i en grav som ble lukket ca. 150 år før vår tidsregning, og åpnet i 1972.

Boka til Sun Zi inneholder tretten kapitler om forskjellige områder som kan bli avgjørende for utfallet av en krig. Boka kunne like godt hete «Kunsten å ikke krige» for den er gjennomsyret av erkjennelsen av at krig er en ulykksalig hendelse som påfører alle lidelse. Den beste formen for krig er derfor å unngå krigen, eller i alle fall å skåne så mye som mulig av ens egne styrker. Dersom det er tvingende nødvendig å slåss, må man gjøre det, med da skal det gjøres så effektivt og smertefritt som mulig.

Human

«Å kjempe hundre slag og vinne hundre seirer er ikke toppen av dyktighet. Å ikke kjempe og underlegge seg fiendens styrker er toppen av dyktighet.» Det viktigste er, det får i alle fall denne leser inntrykk av, å overliste, villede og overtale fienden. Det vil å si vise kløkt, snarrådighet, listighet og klokskap. Man kan tolke dette som et utslag av kinesisk kynisme, og som Harald Bøckman sier i sin kommentar, er «Kunsten å krige» derfor også en tvetydig tekst.

Men sett på bakgrunn av dagens mareritt, fortoner den kinesiske teksten seg både klok og human. «Fanger behandles godt og gis pleie,» sier Sun Zi. «Dette kalles 'å beseire fienden og øke sin styrke'.» Riktignok tar også Sun Zi det som en selvfølge at tropper i fiendeland må plyndre sivilbefolkningen for å kunne underholde seg: «Grunnreglene for fremmede styrker er at når de har trengt dypt inn i fiendeland, vil de holde seg samlet, slik at fienden ikke blir i stand til å overvinne dem. Om en plyndrer i fruktbare egner, vil hærstyrkene ha nok å spise.»

Men gjennomgangstonen er måtehold og hensyn, ikke terror som skaper frykt.

Sun Zi har også et ord å si til dagens generaler: «Følgelig vil den som er dyktig til å føre krig, etablere seg i et lende som gjør en uovervinnelig, og vil uten unntak beseire fienden. Det er grunnen til at en seierrik hær først sikrer seier og dernest går til angrep, mens en tapende hær først går til angrep og dernest søker seier.»

Risikabelt

I det hele tatt understreker den kinesiske militærstrategen hvor viktig det er å forsvare sitt land og hvor risikabelt det er å angripe. En hersker må øve kontroll, overbevise og overliste, forhale og påvirke, ikke blindt kaste styrker inn mot fienden, selv når denne ved første øyekast kan virke underlegen. Krigen er i seg selv et onde, men et nødvendig redskap i tvangssituasjoner, en forlengelse av politikken, som en europeisk militærstrateg har uttalt.

Hele krigsspillet er selvfølgelig motbydelig og deprimerende, hvor enn krigen folder seg ut. Også når det blir framstilt som kjølig logikk - eller kanskje særlig da. Men krigen ser avgjort ut til å være en uatskillelig del av den menneskelige væremåte.