Kunsten å mobbe norsk film

Kanskje er det bare filmfolk som er plaget av den, jeg tenker på støystyrken i klagesangen over hvor klønete de er. Attpåtil har de fått det med å vinne ærespriser på festivaler verden rundt også, men for filmer som ingen vil se. Makan!

Derfor er det ikke noe rart at de må trå til som snadder for media, som alltid like disponibel skandale. Dette er blitt tradisjon, og den er særnorsk med mobbingen som vane, selv når hensikten er å skrive noe fornuftig om aktuelle problemer.

Ta nå oppslaget her i avisa (14. ds.) om underskuddene i filmselskapenes regnskaper. Et nedslitt tema i kulturlivet, fordi alt som fins går med underskudd i teatrene, orkestrene, operaen, bibliotekene og må ha stønad fra staten, vi gjesper over selvfølgeligheten. Eneste håp om leservennlighet ligger hos filmen.

Derfor klinket vi til her i bladet sist mandag med åtte centimeter høye typer over dobbeltsidig oppslag for å melde - ikke at tredje verdenskrig var brutt ut - men at norsk filmproduksjon «halter videre med statsstøtte». Ingressen gispet over at «staten pøser hvert år millioner inn i filmselskaper» fordi «bransjen vil dø uten jevn tilførsel av statsstøtte».

Sånne oppslag lager seg selv, uavhengig av teksten, og med såpass lang tradisjon at jeg for min del møtte den for femti år siden, og levde med den i tjue år, uforanderlig. Enkelte nyanser blir synlige under nært samliv. La meg nevne to av dem.

Det sto - og står - i avisene at det bevilges millioner til ymse kunstarter. Derimot pøses det ut millioner til film. Dette verbet - pøse - husker jeg fra filmpolemikk i femtiårene, så jeg kunne takke for sist ved gjensynet mandag.

Den andre nyansen er giftig. Når kulturbudsjettet debatteres i Stortinget, og kommenteres i media, mobiliserer kulturbærerne til forsvar mot kulturens fiender, som vi alle vet hvem er. Men det faller ingen inn i dette blads redaksjon at oppslaget sist mandag er rett i fletta på Fremskrittspartiets retorikk. Det har seg jo slik at norsk filmproduksjon ikke kan påberope seg såpass kulturell status at det følger politisk risiko med baksnakk. Nei, det fins da ting det er lov å være enig med herr Hagen om uten å mistenkes for kulturfiendskap. For om aldri så mye internasjonalt ærespriseri, så er og blir norske filmer noe møl vi ikke gidder å se! Norske filmmakere kan ikke gjøre krav på respekt før de har lært seg nettopp dette, å lage severdige filmer, så vi ikke lenger søler bort millionene vi pøser på dem. Se på Hollywood! Der kan de det! Dere må lære dere oppskriften på suksess av folk som kan den!

Hvoretter det faller meg inn at var det ikke noe i denne duren det ble arrangert seminar om under siste festivalen i Haugesund? Temaet ble vel ikke presentert så vulgært som her, men det ble snakket om nasjonale og nordiske distribusjonsproblemer, om forholdet til det store publikum, om produksjon og penger, om alt det alle gnåler om, og som samler seg i drømmen om filmen alle vil se. Hvem kan oppskriften? Hollywood?

Noe avslørende faller i øynene: heftigheten hos den som forlanger suksess, som faglig kompetanse, stiger med avstanden til kunnskap om filmproduksjon. For i avanserte filmmiljøer er oppskriften på suksess et ikke-tema, helt siden stumfilmen, fordi stupiditeten i spørsmålet er pinlig. Hvis det fantes en person som kjente oppskriften på suksess, ville han regjert verdensøkonomien. Spekulanter ville bli arbeidsløse. Slo han seg på film, ville han behersket verdensproduksjonen. Det betenkelige er bare at denne fantasifiguren har det med å spøke blant folk som bestemmer over filmens vilkår, de vil se suksessen. Blir utålmodigheten for stor, startes en prosess som er like gammel som filmhistorien: filmskaperens verste følgesvenn - angsten - melder seg i studio. Da ligger handlingslammelsen like rundt hjørnet.

Ja men Hollywood kan jo!

Denne dummeste av alle påstander lar seg ikke utrydde. Det har aldri nyttet å fortelle de troende at i filmbyen er produsentene lykkelige om to eller tre eller kanskje fire filmer av ti slår til. De seks som synker får vi aldri se. De dør etter vaklende distribusjon på hjemmebane, hvis de da får noen. Kanskje havner de på kirkegården - arkivet - allerede etter testvisningene. Betenker vi da at om en norsk film er en fiasko - og det hender det jo at den er - følges den av mordtrusler over hele bransjen, mens verdens skarpeste neser for penger og suksess har laget film i hundre år i Hollywood, bare for å bomme på halvparten av dem.

Derav angsten i studio. Fiaskoene er så dyre. Derfor var det aldri blitt film av «An-Magritt» om nybakt direktør i Norsk Film A/S for 30 år siden, Erik Borge, hadde gitt etter for marerittet. Han satte i gang et millionprosjekt i et insolvent filmselskap. Da han spurte forgjengeren i jobben om hans mening om produksjonen, fikk han til svar: cut your losses! Avskriv det du har brukt hittil, redd deg i land! Erik Borge la på svøm isteden, og halte iland noen millioner til plutselig velstand og ny produksjon. Og moralen forblir den samme: han kunne ikke vite det! Ingen vet sånt!

Skal vi derfor si oss tilfreds med hva skjebnen måtte finne på i dagens norske filmproduksjon? Vi er jo dømt til å bomme oftere enn vi treffer, som i Hollywood?

På ingen måte. Alt er tapt uten offensiv tankegang, uten filmens uomstøtelige krav om stormannsgalskap. Derfor leser jeg med gjenkjennelse Trygve Aas Olsens reportasjer her i bladet denne uka, og glemmer utpøsingen av millioner over uverdige. For i to av reportasjene forekommer utsagn om konsentrasjon. Og da brenner det en tamp! For da nevnes nøkkelordet i filmhistorien til landet med verdensrekord i antall «filmselskaper» med en eneste produksjon bakom seg. I tirsdagens reportasje proklamerer Filminstituttets nye forvalter av statsmillionene, Harry Guttormsen, at de ikke skal klattes ut til kreti og pleti, men betros folk som har vist at de kan. Samling omkring talentene vi vet om. Og i onsdagens reportasje bringes en smule forblommet melding om at «krefter i filmbransjen vil nå legge om filmstøtten fra å være et tilskudd til hver enkelt filmproduksjon, til å bli et driftstilskudd til et lite antall proffe produsenter!

Jeg får dugg i øynene. Jeg må pusse nesa. I det Herrens år 1955 - for 43 år siden i dagene 7.- 11. november - skrev jeg fem artikler i Verdens Gang under fellestittelen «Et oppgjør med norsk filmpolitikk». Dem laget vi særtrykk av. Det tok jeg med meg til Stortinget, og la eksemplar i hendene på hver bidige representant. Hvoretter det hendte ingen verdens ting.

Artiklene hadde en undertittel som forkynte at de var «et forslag til en new deal». Og forslaget var at filmmillionene skulle gis som «repertoarstønad» til et lite antall proffe filmskapere, f.eks. fem, med varighet i tre år, hvoretter evaluering av produksjonen, om den var god nok for nye tre år. Utenom dette systemet skulle debutanter ikke etablere seg med «filmselskap», men plassere manuskriptene hos de fem eller i Norsk Film A/S.

Konsentrasjon!

Som sagt: jeg røres over gjensynet med tanker som våkner til liv etter et halvt århundres dvale, enda de - da som nå - er framtiden for norsk filmproduksjon. Og spør du hvorfor ideer så midt i landeveien aldri har fått sjansen her i Norge, er svaret gitt. Vi fikk ikke en utvikling med private kinokjeder som filmprodusenter til egne kinoer, et økonomisk kretsløp så selvfølgelig at hele verden tok det i bruk. Vi fikk det kommunale kinosystemet som - de gode sidene unevnte her - ble til hinder for en flying start for norsk filmproduksjon med følger vi lider under den dag i dag.