Den siste tidas grønne vind har fått det til å koke i deler av fagbevegelsen, og særlig i LOs industriforbund: Fellesforbundet og Industri Energi.

Begge organiserer tusenvis av arbeidere i sektorer i eller rundt olje- og gassvirksomheten.

Mest over styr har det gått for Fellesforbundets leder, Jørn Eggum. I en serie utfall mot Arbeiderpartiet har han gjort det klinkende klart at det er uaktuelt å gjøre som flere Ap-topper har foreslått: Inngå et tettere samarbeid med Miljøpartiet De Grønne (MDG).

Da klimapolitisk talsperson i Ap, Espen Barth Eide, åpnet for et framtidig regjeringsprosjekt som inkluderer MDG, svarte Eggum slik: «Hvilken posisjon har egentlig han? Han er ingenting.»

Det er en vågal påstand om en av de mest profilerte politikerne i Arbeiderpartiet. Som jeg kommer tilbake til seinere, er den også helt feil.

Hvileløst fortsatte Eggum denne uka med å karakterisere MDG-politikere i distriktene som «nikkersfolk»: «Folk som på mange måter ikke forholder seg til den verden de lever i.»

Særlig tenker nok Eggum på de som vil nedskalere norsk olje- og gassproduksjon. Eller som han selv sa det til Dagbladet:

«[..] disse som skal slutte med absolutt alt, og ikke produsere noen ting fordi det er vondt og farlig å stå opp om morningen hvis vi kan slippe ut noe.»

Og slik går dagene i fagbevegelsen for tida: Stråmann etter stråmann stilles opp, for så å bli meid ned av en munnrapp forbundsleder.

Selv om det er lett å avfeie Eggum som både lettvint og barnslig, skaper konflikten problemer for Arbeiderpartiet og leder Jonas Gahr Støre.

Acer-saken, Giske-saken og KrF/Venstre-flørten har allerede gjort forholdet anstrengt mellom Støres fløy i partiet og deler av fagbevegelsen.

En grønnere politikk som innebærer nedskalering eller avvikling av olje- og gassvirksomheten, er bensin på bålet som allerede brenner under Støres føtter. Den åpne konflikten gjør det også vanskelig for partiet å få arbeidsro til å utvikle ny politikk.

Det er derfor en spennende del av fag- og arbeiderbevegelsens historie som skrives i disse dager. Etter 70 år med hånda på rattet i norsk samfunnsutvikling, kan konflikten kjøre det historiske fagpolitiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet fast i grøftekanten.

Forbi suser nye bevegelser som forstår tida de lever i, og gir svar folk tror på. For «rørsla», med LO og Arbeiderpartiet i spissen, sliter allerede med både rekrutteringen og politikken.

Ikke bare har de problemer med å forene folk på tvers av Rokkans klassiske skillelinjer, de klarer heller ikke samle tillitsvalgte og velgere bak en politikk som møter den viktigste av de nye: Klimasaken.

Dersom aktørene ikke klarer å finne sammen om hvordan Norge skal håndtere det grønne skiftet, står begge i fare for å miste fotfestet som maktsenter i samfunnet.

For selv om Eggum trolig får støtte fra en stor del i egen organisasjon i dag, er det grunn til å tvile på at retorikken appellerer til potensielle nye og unge velgere og medlemmer. Allerede framstår LO som en treig og traust aktør, med hierarkiske og foreldede maktstrukturer.

Hvem vil være på lag med noen som ikke tar klimakrisen på alvor? Hvilken troverdighet skal organisasjonen ha om den ikke gjør alt som må til for å sørge for at Norge gjør sitt for å nå Parismålene?

Hvis fagbevegelsen skal gjøre seg fortjent til folks tillit må de ikke bare si nei til alt som smerter, men si ja i bytte mot en rettferdig omstilling. Historisk er det en øvelse den norske fagbevegelsen er svært gode til.

Skal vi tro en ny forskningsrapport fra Alvarez, McGee og York, er det også helt nødvendig at fagbevegelsen lykkes i nå nye medlemmer: Høy organisasjonsgrad gjør det lettere å kutte klimagassutslipp.

Det er på dette punktet i fortellingen vi skal ønske Espen Barth Eide velkommen tilbake på scenen. For selv om han er avskrevet av Eggum, har han tilsynelatende vunnet i Arbeiderpartiet.

Som Klassekampen skriver denne uka løfter Støre fram klima og omstilling som viktigste sak inn mot valget. Bak ham står ideologen Barth Eide, med det som framstår som et lovende sosialdemokratisk prosjekt for det 21. århundre:

En forening av klimastreikende og industriarbeidere, med mål om å gjøre Norge til et netto nullutslippssamfunn i 2050. Det vil kreve en helt enorm forandring av landet slik vi kjenner det. Men fordi det må til, vil endringene presse seg fram enten LO vil eller ikke.

Det er derfor grunn til å tvile på Eggums strategiske kompetanse. Er det ikke smartest av LO å jobbe konstruktivt med politiske aktører arbeiderklassen tradisjonelt har kunnet stole på framfor å la det skje på andre premisser?

Dagens konflikt gagner uansett verken LO eller Ap. Hvis venstresida skal klare å stable på beina et troverdig politisk alternativ som tar klimakrisen på alvor, må de finne sammen. Noe annet vil være konfliktfylt og kortvarig selvutslettelse.

(Etter at denne artikkelen gikk i trykken, viste Jørn Eggum nye takter. I dagens Klassekampen har han delvis snudd i synet på politisk samarbeid mellom Arbeiderpartiet og MDG.)