I ORDKRIG? Forfatter Walid al-Kubaisi mener Norge etter 22/7 ikke har noen debatt om islam, men en verbal krig. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
I ORDKRIG? Forfatter Walid al-Kubaisi mener Norge etter 22/7 ikke har noen debatt om islam, men en verbal krig. Foto: Audun Braastad / NTB scanpixVis mer

Kunsten å overdrive

Ble den Norske islam-debatten ødelagt etter 22/7?

Meninger

I en kronikk i VG skriver forfatteren Walid al-Kubaisi at vi har ikke noe reell islam-debatt i Norge, men en verbal krig.

Al-Kubaisi hevder at islam-debatten ble ødelagt etter 22/7. Han hevder at venstreradikale har kapret debatten og at de som er kritiske til islam og muslimsk innvandring blir demonisert. Al-Kubaisi hevder også at media og offentligheten ikke tar hensyn til det muslimske mangfoldet i Norge. Men at bare religiøse og konservative stemmer blir hørt. Han kritiserer norske avisredaktører og politikere for ikke å løfte opp dette mangfoldet.

Det er flere ting Al-Kubaisi ikke forklarer utdypende eller som han ikke underbygger. Hva konkret mener han med islamdebatten? På hvilken måte er den preget av konsensus og politisk korrekthet? Hvem er disse som blir demonisert som islamofober, rasister og muslimhatere? Hva mener han med islamkritikk, eller religionskritikk for den saks skyld? Hvem er disse venstreradikale som har kapret debatten? Hvilke premisser bør denne debatten ha? 

Al-Kubaisi kommer bare med ett konkret forslag til hvordan denne debatten, som ifølge ham er ødelagt, kan forbedres. Han konkluderer med at man trenger flere og helst kritiske, sekulære muslimske stemmer i media, for å synliggjøre at norske muslimer representerer et mangfold av standpunkter. Jeg mener at han delvis bommer akkurat der. Per dags dato har vi et mangfold av norsk muslimske stemmer i offentligheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kan det blir flere? Det kan det sikkert. Ikke bare flere av det Al-Kubaisi kaller for sekulære stemmer med muslimsk bakgrunn, men også flere konservative, tradisjonelle og ortodokse stemmer. Jeg vil tro at Al-Kubaisi er enig i at reelt meningsmangfold ikke bare handler om tilstedeværelsen av sekulære og ikke-religiøs stemmer, men også at religiøse stemmer er med i den offentlige samtalen om emner som angår dem? Man bør vel så langt som det er mulig snakke med folk, ikke bare snakke om dem? 

"Mens debatten blir kjørt ut fra den kulturrelativistiske holdning om at muslimene er et produkt av religionen islam, men ikke individer som nordmenn."

Hva skulle tilsi at slikt meningsmangfold vil dempe muslimhatet, fremmedfiendtligheten og rasismen som enkelte personer og organisasjoner farer rundt med og står for? 

Majoriteten av norske muslimer er ikke det ene eller det andre. Men ulike mennesker som de fleste samfunnsgrupper der ute. Politisk stemmer norske muslimer på alt fra Rødt til FrP. Teologisk og sekterisk er det også mangfold. Jeg tror man bør være forsiktig og ikke tro at flere sekulære stemmer vil gi riktig bilde av en så heterogen gruppe som norske muslimer.

Det bør nevnes at en del av de innvandringskritikere og islamkritikere Al-Kubaisi mener har blitt tiet i hjel etter 22/7, er de samme som forfekter det Al-Kubaisi kaller for kulturrelativistiske holdning, bare på en annen måte. De ser på den muslimske minoriteten først og fremst som en gruppe og ikke selvstendige individer som praktiserer og tolker sin tro på forskjellige måter i sin hverdag. 

Det er ikke bare norske avisredaktører eller norske politikere som går til moskemiljøer som forfekter det Al-Kubaisi kaller for kulturrelativistisk holdning. Det er ikke bare dem, som Al-Kubaisi hentyder, som mener at en muslim er ikke mer enn en muslim. Han eller hun er ikke noe mer enn sin muslimske tro og muslimske kultur. Han eller hun kan ikke også være norsk, sekulær-sinnet, sosialdemokrat eller tradisjonell og politisk konservativ. Eller apolitisk for den saks skyld. Men er ene og alene muslimen.  De som kaller seg selv kriti, kere og som til tider tyr til konspirasjonsteorier og hatretorikk mot den muslimske minoriteten, gjør det samme. Dermed har de konstruerte en rigid, virkelighetsfjern og enkel identitet.
 
For å sitere meg selv (Morgenbladet, 17. juni 2015):
 
"De som bruker hatretorikk, anerkjenner ikke individet Mustafa eller individet Mikkel, men generaliserer dem som muslimen Mustafa og samen Mikkel ut fra de gruppene de tilhører. På den måten blir minoriteter tatt som identitetspolitiske gisler av hatretorikere. Du er først og fremst representant for en gruppe og ikke et selvstendig individ!"

(...)  Antimuslimer mener at alle muslimer egentlig har de samme teologiske, politiske og ideologiske standpunkter ene og alene fordi de tilhører den samme verdensreligionen (ifølge antimuslimer er islam for øvrig ikke en verdensreligion, men en politisk ideologi). På den måten blir muslimer — det vil si ifølge hatretorikere som også er antimuslimer — nærmest å regne som en enhetlig organisme som tenker og handler kollektivt hele tiden."

Al-Kubaisi skriver:

"Nettkrigene er fulle av rasende nordmenn som bare kritiserer oss som ikke er etnisk norske.  (...) Jeg leser på nettet og på Facebook at utallige nettsider og blogger har viet seg til å kritisere muslimene i Europa."

Problemet er at Al-Kubaisis forståelse av "kritikk" tar ikke hensyn til at en god del såkalt innvandringskritikk og såkalt islamkritikk i virkeligheten er hets, hatprat eller oppmuntring til hatkriminalitet: "la oss bombe moskeer! deportere muslimer!" og liknende.

Mye av den såkalte debatten i sosiale medier og det Al-Kubaisi kaller for "utallige nettsider og blogger", er ikke akkurat kritikk i ordets rette forstand. Hvis Al-Kubaisi ønsker eksempler kan han gjerne få det. Da er spørsmålet som gjenstår følgende: Er ikke dette med på å ødelegge for den egentlige kritikken? 

Det Al-Kubaisi gjør i hans kronikk er ikke veldig originalt. Den røde tråden i hans kronikk ble presentert tidligere i år av andre aktører. Det er en mer sofistikert og intellektuell versjon av Pegida-Hermansens "vi må snakke om elefanten i rommet" og Einar Gelius "vi snakker ikke om at islam trenger reformasjon." Al-Kubaisi, Hermansen og Gelius har helt andre premisser for hva de mener er en god islam-debatt. Sammenliknet med visse andre er for eksempel Gelius og Al-Kubaisi moderate kritiske stemmer.

Det holder ikke med kritisk debatt, men man må også komme med overdrivelser (Al-Kubaisi), unyanserte utsagn (Gelius) og hatefulle utsagn (Hermansen). Når deres premisser ikke får lov til å dominere den offentlige samtalen om islam og muslimer, popper de opp og hevder hardnakket at man ikke snakker om "den store muslimske elefanten" eller at man har "drept debatten".

Det er en kjensgjerning at når folk sier en debatt ikke har blitt tatt — så mener de i mange tilfeller egentlig at den ikke blir tatt på deres premisser. Problemet er at en del av disse premissene er virkelighetsfjerne, sterkt polariserende og lite konstruktive. For ikke å snakke om til tider konspiratoriske, stigmatiserende, diskriminerende og hatefulle.

Et eksempel på overdrivelse fra Al-Kubaisi:

"Etter massakrene på Utøya ble vesentlige emner i norsk kultur underlagt tausheten. Profilerte religionskritikere og innvandringskritikere ble angrepet ut fra konseptet om sinnelagsetikk, altså ble intensjoner, tanker og ord demonisert som en kriminell handling. Da ble debatten om islam og innvandrere myrdet."

Dette er en veldig merkelig påstand å komme med for en offentlig aktør som Al-Kubaisi, som har vært en sentral bidragsyter i disse debattene i flere tiår.

Hvilke vesentlige emner er det man ikke har debatt om? Hvem er disse religionskritikere og innvandringskritikere som ble angrepet? Er det redaksjonen til nettstedet Document.no? Organisasjonen HRS? Eller er det kanskje konspirasjonsteoretikere som Peder Are Nøstvold Jensen, bedre kjent som Fjordman? Mener Al-Kubaisi at det at disse organisasjonene og personers standpunkter og meninger blir imøtegått i offentligheten det samme som angrep? Er kritikk av innvandringskritikere i offentligheten det samme som angrep?

Ellers er det interessant å merke seg at Al Kubaisi fratar muslimers (til tider) berettiga offerrolle og gir den til noen andre. Han ikler indirekte offerrollen til individer, organisasjoner og til med et politisk parti med regjeringsmakt. De får ikke bare komme til orde, de dominerer til tider også offentligheten. Men ifølge Al-Kubaisis er de de egentlige ofrene?

Al-Kubaisi er spaltist hos Dag og Tid. Han er også religionskritiker med muslimsk kulturbakgrunn. Hans tilstedeværelse i den norske offentligheten motbeviser delvis hans påstand om at "debatten om islam og innvandrere ble myrdet." Hvis han hadde tatt seg bryet med å undersøke litt mer, ville han også sett at islam-debatten lever i sitt beste velgående. Ikke bare i den brede offentligheten, men også blant norske muslimer.

Nå kan det være at noen av oss mener at den er overdrevet, unyansert og repeterende til tider. Eller at det er problematisk at vi har en offentlighet som til tider er besatt med islam og muslimer. Men den finner sted. På forskjellige premisser. På godt og vondt. Noen premisser er dårlige, kontraproduktive og lite gjennomtenkte, og er med på å øke polariseringen. Andre premisser på sin side er dialogbaserte, mangfoldige, gjennomtenkte og er med på å dempe polariseringen.

Etter (og til og med før) 22/7 har flere innvandringskritikere og religionskritikere fått spalteplass, taletid og en av dem har til og med fått stipend for å skrive ei bok. De siste åra har også flere norsk muslimske stemmer meldt seg på. Stemmer som representerer et mangfold av politiske, ideologiske, teologiske og verdimessige standpunkter.  Spørsmålet man sitter igjen med og man kan stille Al-Kubaisi er følgende: Hvilke debatt er det som har blitt drept?

Al-Kubaisi fortsetter:

"Etter 22. juli ble offentligheten kapret av venstreradikale debattanter, eller debattanter som hører til institusjonelle antirasister."

Hvem er disse venstreradikale debattanter som har kapret offentligheten? Hva mener Al-Kubaisi med institusjonelle antirasister? Mener Al-Kubaisi at institusjonell rasisme, eller det som kalles for strukturell rasisme og/eller strukturell diskriminering, ikke eksisterer i det norske samfunnet? Mener Al-Kubaisi at etnisk og/eller religiøs diskriminering og rasisme på arbeidsmarkedet, boligmarkedet og utelivet ikke finner sted? Mener han det feil å identifisere seg selv som institusjonell antirasist

Al-Kubaisi serverer følgende eksempler som er med på å underbygge at han ikke har skjønt hva muslimhat er i virkeligheten:

"(...) eller bli tatt for å være muslimhater om man sier «jeg liker ikke islam» eller «jeg liker ikke"

Å mislike et religiøst plagg eller en bestemt religiøs praksis er ikke nødvendigvis det samme som å være en muslimhater. Å si at man misliker en verdensreligion gjør en ikke nødvendigvis til en muslimhater. Å være kritisk og skeptisk til en religiøs praksis er ikke nødvendigvis hat. Dette handler om mye mer enn utsagnene som Al-Kubaisi bruker som eksempler. Å trakassere hijab-kledde muslimske kvinner i offentligheten og si at muslimer burde slaktes, er ikke bare hatefullt (muslimhat), men også kriminelt. Det er voldelig ekstremisme. Å forfekte konspirasjonsteorier om hvordan muslimer skal ta over Norge, er også muslimhat. Å ønske å begrense en religiøs minoritets religionsfrihet, kan også være diskriminerende. Men å påpeke alt dette, er vel ifølge Al-Kubaisi det samme som å delta i en "muslimsk sutre- og offerkultur"? Eller kanskje ikke? Er det slik å forstå at en del islamkritikere og innvandringskritikere mener muslimer er aldri ofre?

Det er beklagelig at Al-Kubaisi serverer to enkle utsagn for å avfeie noe som er et reelt problem, ikke bare i vårt samfunn, men også i andre vesteuropeiske samfunn: intoleranse rettet mot muslimer og muslimhat. 

Al-Kubaisi går også i en felle med å sammenlikne multikulturalisme (eller det som i praksis er monokulturalisme) med et flerkulturelt samfunn:

"Det er en etablert holdning blant mange debattanter at kritikk av multikulturalisme ødelegger for muligheten til å etablere og rotfeste den. Mens i stor skala er det flerkulturelle blitt en feilslått politikk i Vest-Europa."

Igjen overdriver Al-Kubaisi. Det er ikke bare mulig, men det er vanlig, mainstream, til og med på vesteuropeisk statsleder-nivå (Cameron, Sarkozy, Merkel m.fl.) å kritisere det multikulturelle (hva enn man legger i det). I norsk sammenheng har vi et regjeringsparti som har ikledd seg rollen som kritikere av dette. Men på samme måte som det finnes moderat og nyansert kritikk av det meste, gjør det også med multikulturalismen. Et eksempel er den britiske forfatteren Kenan Maliks kritikk. Malik påpekte for mange år siden at diversity (mangfold) er ikke det samme som multikulturalisme (multicultural policy). Og tro det eller ei, han fremmet (og fremmer fortsatt) denne kritikken uten å ty til overdrivelser, muslimhat, rasistisk grums eller konspiratorisk svada, som en del islamkritikere og innvandringskritikere gjør.

Al-Kubaisi skriver videre:

"De diskuterer ikke meninger, men tar avstand fra dem. De skremmer bort uenige stemmer fra offentligheten. Det skaper en situasjon der folk blir rasende mot den muslimske minoriteten."

Dette er klassisk victim blaming.

Si meg, er det feil av oss nordmenn med eller uten muslimsk bakgrunn som ikke nødvendigvis er enig i alt, og som ikke er konsensusorienterte, å reagere mot utsagn hvor muslimer blir sammenliknet med skadedyr og utsagn som at muslimer ønsker å snikislamisere Norge?

Det er uheldig å indirekte drive på med victim blaming. De som er rasende på den muslimske minoriteten er problemet. De som skriver på nett hvordan de ønsker å skyte muslimer eller Ap-politikere er problemet. Hvis det er noen som dreper debatten er det slike krefter, for å låne Al-Kubaisis ord. De er også med på å mobbe og skremme etniske og religiøse minoriteter til taushet, slik en nylig undersøkelse om ytringsfrihetens kår i Norge viser.

Men alt dette er vel en del av de religiøses "sutre- og offerkulturen"? 

Denne formen av ekstremisme kan også — som vår nære historie (22/7) viser, ikke bare drepe debatter, men også i verste fall mennesker av kjøtt og blod.

Rasisme og muslimhat er et reelt problem. Istedenfor å forvente at den muslimske minoriteten skal finne seg i dette for ikke å "dyrke en offerrolle", eller at venstrevridde politikere skal finne i seg hatretorikk og trusler — til og med etter 22/7. Istedenfor å servere disse stråmennene på rad og rekke som Al-Kubaisi gjør ("politisk korrekte", "konsensuspregede", "venstreradikale") Istedenfor dette merkelige og latterlige ønsket om mer toleranse for intoleransen som disse menneskene forfekter — burde Al-Kubaisi og alle andre heller oppmuntre til det Jürgen Habermas skrev en del år siden: "Vi vil ikke svare rasister eller sjåvinister med samtaler for mer toleranse, men med krav om at de overvinner sine fordommer."

Resten av innlegget til Al-Kubaisi handler om selvfølgeligheter, som at det er naivt å tro at demokratiet kan hindre forfølgelse av minoriteter. Han viser tilbake til europeisk historie når han nevner Holocaust, pogromer, sosial og økonomisk nød. 

Al-Kubaisis viser oss i denne kronikken at han behersker kunsten å overdrive. Det kommer ikke som en overraskelse siden Al-Kubaisi er en forfatter som har sans for og liker retoriske overdrivelser. Men av alle bidragsytere i denne debatten burde Al-Kubaisi forstå, at hvis det er noe som dreper denne debatten, er det ikke den nødvendige og berettiga kritikken av ukultur og undertrykkende religiøs praksis. Det er ikke kritikken og bekjempelsen av voldelig ekstremisme og hatideologier.

Det som dreper debatten er intoleransen rettet mot religiøse og etniske minoriteter, hatretorikken og hatkriminaliteten rettet mot den muslimske minoriteten i Norge og Vest-Europa.