Kunsten å overdrive

«Som i malerkunsten søker satirikeren og klovnen etter nye modeller, de ligger på lur og spionerer.»

Ikke la deg såre av satiren og imitasjonene av klovnen. De er skapt for å skyte blink, treffe deg midt i blinken. Imitatoren og klovnen er en hellig mann som kan gjøre hva som helst med folk og konge. Han er samfunnets hoffnarr. Derfor er han så godt beskyttet og får herje videre.

Helt siden oldtiden og antikkens samfunn har imitasjon av mennesker vært i underholdningens hederlige tjeneste. Imitasjon betyr å lage et forvrengt speilbilde, enten gjøre mennesket for tykk, dum eller fremheve sære egenskaper som handikap, språk, karaktertrekk, sykdommer og overdrive dette. Nettopp ved å overdrive vil publikum skjønne hva som er typisk med denne figuren. Først begynte menneskene å imitere apene (kokosnøtthumor). Det som skiller menneskene fra dyrene er nettopp den humoristiske sansen. Mennesket begynte å etterligne. Imitasjon, satire og karikatur har etter all sannsynlighet eksistert så lenge menneskene har eksistert, og vært et viktig pedagogisk, kultisk og humoristisk virkemiddel, en avløpskanal for undertrykkelse som Aristoteles sier. Man forstørret de tykke menn for å vise de klønete, og forstørret kjønnsorganer for å få dem til å se enda dummere ut i antikkens burleske humor. Man etterlignet og gjorde narr av guder og helter. Det som ble imitert var gjerne tabu og forbudt å snakke om. Gjennom imitasjonen og mimen ble skikkelsen ufarliggjort og gjort narr av, satt ned på bakken slik at publikum kunne le av den og kose seg over det de fikk se. De fikk innblikk i at den imiterte ikke var ufeilbarlig. Satiren førte til at avstanden mellom politiker og publikum ble mindre og mer avslappet. Det var bare satirikeren som viste frem det forbudte og farlige og under denne formen for formidling var han beskyttet, fordi han torde å harselere med aristokratiet og adelen. Imitasjon betyr å vise frem det som er typisk, og nettopp det typiske og sære har blitt gjenstand for satiren og underholdningen.

Imitasjon, karikatur og satire er en hyllest til demokratiet. Jo mer demokratisk samfunnet ble, jo mer populær ble klovnen. Sirkus, satire og klovneri var oppmuntrende i et hardt og grått samfunn. Klovner og gjøglere imiterte og harselerte og gjorde narr av konger, keisere, helter, direktører, generaler, politikere og andre upopulære sjefer til stor glede for de undertrykte og utslitte arbeiderne. Klovene skandaliserte og provoserte og var likevel uskyldige, fordi de var samfunnets og hoffets narrer, stup dumme, vulgære og klønete, og helt uten dannelse. Disse egenskapene gjorde klovnen beskyttet. Det ville også høres latterlig ut om en konge skulle saksøke en klovn som har gjort narr av han. Kongen ville heller bli anklaget for å være hårsår.

Mens man i antikken og middelalderen gjorde narr av guder, helter, paven, konger og det øvrige formynderskapet, gjorde man etterhvert narr av kjente politikere, og befolkningsgrupper som bønder, uteliggere, fylliker, ekspedisjonsreisende, husmoren, kjærringen og kunstneren. Dette fortsatte i samme tempo til dagens samfunn der nye grupper som narkomane, pønkere, kyllinger, satanister, og videre i nye grupper som løsemiddelskadede, døve, hjertepasienter, blinde, muslimer, eldgamle damer og menn, stammende og så videre er modell for satiren og humoren. Og slik vil jakten fortsette på nye objekter, kanskje pakistanske jenter og gutter, den gebrokne måten å snakke på skaper en særhet, imanene, investorer, kapitalister, prester og miljøvernarbeidere, jeg vet ikke helt. Som i malerkunsten søker satirikeren og klovnen etter nye modeller, de ligger på lur og spionerer.

Det er jo nettopp kunsten å gjøre ting så typisk og sært som gjør satiren til god underholdning. Det samme gjelder for døve som nå har blitt en kulturell minoritet. Klovnen vil gjerne overdrive tegnspråket og måten de snakker på for å få frem det typiske.

Gjennom min utmerkede klaverpedagog har jeg oppdaget mine spillefeil. Jeg satt på pianokrakken og spilte gjennom et stykke. Da jeg var ferdig ba min pianolærer meg å flytte på meg. Hun satte seg på krakken og spilte. Hun overdrev og forstørret opp mine feil. Hun spilte meg og imiterte meg, både rytmen og anslagene. Gud hjelpe meg, er det sånn jeg spilte, tenkte jeg og smilte. Det var jo rett og slett komisk. Slik kan jeg jo ikke fortsette, tenkte jeg og gikk hjem i god forvissning om hva jeg kunne terpe og arbeide med.

Imitasjon har vært et godt virkemiddel. Gjennom å etterligne hva som er helt typisk, har vi fått en forståelse av hva som er typisk norsk, typisk bergenser, trønder, nordlending og så videre. Det er jo nettopp kunsten å overdrive som får oss til å forstå det typiske. Norsk revybransje har blomstret gjennom disse prinsippene med kjente og kjære skikkelser som husmoderen, Oluf, Flettfrid, bonden, fylliken, uteliggeren m.fl.

Vi har også persongalleriet i karikaturens historie, der man gjorde narr av giganter som Napoleon, Hans Jæger, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, og Roald Amundsen. Charlie Chaplin gikk så langt at han lagde en imitasjon av Adolf Hitler i «Diktatoren». Avstøpninger og etterligninger av kjente politikere og kunstnere som Gro Harlem Brundtland og andre kjente karakterer som Herbjørn Sørebø og Einar Førde har vært yndede og kjærkomne modeller for imitatoren på grunn av sine sære egenskaper.

Tror man at imitatoren vil lage en nøyaktig kopi, tar man feil.