Stortingsvalg:

Kunsten å redde seg selv

Erna Solbergs regjeringsprosjekt har lenge hengt i en tynn tråd. For å redde sitt eget skinn har hun ofret både Venstre og KrF, skriver Ola Magnussen Rydje .

Kommentar

Det er ikke først og fremst kaos som har preget statsminister Erna Solbergs fire år som regjeringssjef. Hun har i likhet med enhver regjering hatt sine kriser, men Solbergs parlamentariske ledelse kan heller karakteriseres som kalkulert egoisme. Høyre, Frp, Venstre og Kristelig Folkeparti har vært på samme lag, men de har ikke spilt som et.

Det kan straffe seg. Selv om både Solberg og Jensen kan se tilbake på egne prestasjoner uten å gremmes, kan statsministeren, når stemmene er talt opp i september, fort få erfare at regjeringen aldri var bedre enn sine svakeste ledd.

Av de fire partiene, er det Fremskrittspartiet som tar med seg utmerkelsen for banens beste, hvis vi skal belønne enkeltprestasjoner. Partiet har, som Bergens Tidende-kommentator Mathias Fischer skriver godt om i en uautorisert biografi om Sylvi Listhaug, brukt hele perioden på å unngå å havne i den såkalte SV-fella: Å stå igjen som ansvarlig for all politikken, uten noen «rene» seiere å vise til. Tvert imot har Frp fremmet sin primærpolitikk, også da den har gått imot regjeringens linje. Og de har løftet fram seire, selv når de utvilsomt har svekket samarbeidspartnerne.

I teorien er det mulig å se for seg at også samarbeidspartiene Venstre og KrF skulle klare det samme. Partiene har fått gjennomslag på en rekke viktige politiske områder. I Dagbladets ferske meningsmåling er det imidlertid lett å se at ingen av dem er blitt belønnet for det. Venstre ligger trygt plassert under sperregrensa med en oppslutning på 3,4 prosent, og KrF rett over med 4,4. Frp går fram til femten prosents oppslutning, opp 2,2 prosentpoeng.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om det selvfølgelig krever to for å danse tango, også i politikken, er det sjelden Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide har fått lov til å føre. Dansegulvets dominante ledere har vært Siv Jensen og Sylvi Listhaug. Tonene det svinges til er innvandringsdebatt og samferdsel, ikke klima-, gründer, familie- eller bistandspolitikk. Samarbeidspartiene slipper for lite til. Og når de først gjør det, blir de ofte torpedert av sine egne lagkamerater i Frp.

Skei Grande og Hareide sliter på meningsmålingene, og det er ikke bare mangel på egen profilering de blir straffet for. Begge partier får også skylden for Frps framferd. Det har kostet, særlig for Venstre-ledelsen, som gang på gang har måttet forsvare for sine egne velgere og tillitsvalgte hvorfor de gir makt til et innvandringsfiendtlig parti fult av klimafornektere.

Men Hareide og KrF ser heller ikke ut til å tjene på de harde retoriske skuddvekslingene med Fremskrittspartiet. Ifølge TV2s siste måling har KrF tapt 19000 velgere til regjeringspartiene. I egne kjerneområder taper de også grunn. Samme måling viser at Frp går markant fram på sør- og vestlandet.

Det er mulig Erna Solbergs manglende støtte til Venstre og KrF i krevende konflikter med Frp, har vært en bevisst strategi. Fordi den eneste mulige veien til regjeringsposisjon for Høyre, i overskuelig framtid, går gjennom samarbeid med Frp, vegrer Solberg seg for å håndtere dem med hard hånd. I det minste der det teller for Venstre og KrF: i offentligheten. Mister statsministeren Frps støtte, mister hun makta. For å sikre seg, har Jensen & co. fått stort spillerom og takhøyde.

Det er også tenkelig at Solberg, i frykt for å lekke velgere, ikke ser noen gevinst i å gå tøffere til verks mot overtredelser fra sin regjeringspartner. Høyre ønsker et sterkt nok Frp til at de kan vinne flertall sammen, men vil beholde styrkeforholdet. Frp må med, men ikke bli større enn, eller på høyde med, Høyre. Dagens meningsmåling er derfor noe urovekkende for Solberg, som mister fem mandater på Stortinget dersom oppslutningen på 23,3 prosent holder helt inn.

Til nå er det Jonas Gahr Støres taktiske blemmer som har fått oppmerksomhet i valgkampen. Men selv om kritikken mot Arbeiderpartiets slagplan er både legitim og treffsikker, er det kanskje Solberg som har gått på den største blemma: I jakten på å konsolidere Høyre og Frps makt, har hun hengt Venstre og KrF ute til tørk. I betente verdispørsmål, forlik og budsjettkonflikter, har Solberg i stor grad latt Frps overtramp være Skei Grande og Hareides problem og ansvar.

Det er upopulært i samarbeidspartiene, men også internt i Høyre, hvor misnøyen med Frp har ulmet etter skarpe trefninger i kjølvannet av asylforliket og jordbruksoppgjøret.

Det svake lederskapet og den manglende evnen til å spille også samarbeidspartiene gode, kan ha ødelagt Solbergs sjanse til å fortsette som statsminister. Og selv hvis hun vinner kan hun klandre seg selv for at makten hennes bygger på et samarbeid som er blitt bittert og konfliktfylt, og som ikke minst står langt svakere enn for fire år siden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook