KORRUPT: Det eksisterer knapt uenighet om hvorvidt Sør-Afrikas president Zuma (høyre) er korrupt. Usikkerheten består i om han får valgt en etterfølger som klarer å holde han ute av fengsel, skriver artikkelforfatterne. Foto: Reuters / NTB scanpix
KORRUPT: Det eksisterer knapt uenighet om hvorvidt Sør-Afrikas president Zuma (høyre) er korrupt. Usikkerheten består i om han får valgt en etterfølger som klarer å holde han ute av fengsel, skriver artikkelforfatterne. Foto: Reuters / NTB scanpixVis mer

Sør-Afrika:

Kunsten å selge et land

Hvis Sør-Afrikas hardtarbeidende befolkning noen gang blir løftet ut av fattigdom vil det være deres eget verk gjennom langsiktig organisering for en ny retning.

Meninger

- Vi har aldri hatt noen tillit til hvite mennesker

- Vi har nemlig aldri hatt noen grunn til det. Vi har aldri møtt noen hvite mennesker som vil oss noe godt.

Ordene kom fra generalsekretæren i den sørafrikanske fagforeningen CSAAWU. Først og fremst var det en forklaring på hvorfor de setter pris på støtten fra skandinaviske land. I deres eget land blir de behandlet som slaver av hvite mennesker. Apartheid lever på den sørafrikanske landsbygda.

Å gjeste kongressen til de noen av de aller fattigste og dårligst organiserte arbeiderne i Sør-Afrika var en sterk opplevelse. Både på grunn av inntrykkene og fortellingene, men også fordi situasjonen deres står igjen som et symbol på mye av det som gikk galt etter at man endelig fikk kastet Apartheidstyret i 1994.

Døende optimisme, gryende korrupsjon

Å besøke Sør-Afrika i disse dager er å komme rett inn i en trykkoker av enorme sosiale problemer og enda større politiske frustrasjoner. Arven fra 94 og optimismen fra Mandelas Sør-Afrika virker forduftet. Det statsbærende partiet ANC lider av en så dyp mistillit at det er vanskelig å skjønne hvordan de skal komme seg ut av gjørma.

Gjennomgangstonen vi møtte, uavhengig av om det var de fattigste av de fattige landarbeiderne eller mer ressurssterke ansatte i ulike organisasjoner var den samme. Nemlig at ANC har sviktet folket sitt, ikke snakker arbeidernes sak, er gjennomført korrupte og travelt opptatt med å selge ut landets ressurser til fordel for personlig berikelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Anklagene er ikke akkurat uten holdepunkter. Det eksisterer knapt uenighet om hvorvidt landets president Zuma er korrupt. Usikkerheten består i om han får valgt en etterfølger som klarer å holde han ute av fengsel. I prosessen har noen ekstremt rike familier med nære bånd til ANC-eliten karret til seg ufattelige verdier på bekostning av folk i Sør-Afrika.

Fortellinger om at det kun er enkeltindivider som er korrupte blir også lite troverdig i en slik kontekst. Et system som tillater ikke bare lyssky pengeoverføringer i det skjulte, men at selve staten gjøres om til et verktøy for å berike enkeltpersoner vitner om en råte som stikker dypt. Slike praksiser vokser ikke frem over natta og får ikke ture frem i fungerende systemer.

Et delt land

Samtidig som rikdommen hoper seg opp hos de med gode politiske kontakter og store formuer fra før sitter hardtarbeidende sørafrikanere igjen uten noe særlig å skryte av. Vi møtte fagforeningen som organiserer arbeidere i landbruket i området rundt Cape Town. Selv om man har fått gjennomslag for en minstelønn på 3500 Rand (2100 kroner) i måneden er det slett ikke uvanlig å støte på folk som tjener rundt 8 kroner i timen.

De enorme forskjellene i landet kombinert med forråtnelsen av offentlig sektor er i ferd med å skape et todelt velferdssystem i landet. De siste tiårene har det oppstått en rekke private velferdstilbud i form av blant annet skoler og sykehus. Den hvite delen av befolkningen, som fortsatt dominerer i økonomien, benytter seg i stadig større grad av slike tilbud, mens det offentlige systemet i stadig større grad forbeholdes den fattige, svarte befolkningen.

Isolert sett er ikke skattenivået i landet lavt, men vannskjøttingen av offentlig sektor gjør at tilbudet er såpass elendig at de som kan kjøper seg ut. Slike offentlige tilbud reduserer selvsagt skatteviljen enormt. De, hovedsakelig hvite, som ikke lenger benytter seg av de offentlige systemene føler at de betaler dobbelt for de samme tjenestene. Først i form av skatter og avgifter og så nye utgifter til egne, private tilbud. Den svarte majoriteten har på sin side ikke noe annet valg enn å ta til takke med det staten til hver tid måtte finne på å tilby.

Denne utviklingen viser en spiral som vil være vanskelig å komme ut av og vil fortsette å gjøre sitt for å styrke et av de aller mest usympatiske trekkene ved landet. Nemlig at hudfargen du er født med i svært stor grad avgjør hvilke muligheter du har senere i livet.

Apartheid lever

På gårdene på den sørafrikanske landsbygda er apartheidstrukturene like synlige som noen gang før. Mange steder er det ulike systemer for hvite og svarte arbeidere. Lønna er ulik. Svarte har stemplingsur, men de hvite slipper slikt. Det er ulike toaletter og statusen er gjennomgående forskjellig.

For øvrig er undertrykkelsen omfattende. Fagorganisering straffes hardt med at man mister jobben, trues, kastes ut av hus og hjem og i enkelte tilfeller utsettes for overgrep. Systemer der de ansatte får betalt i form av alkohol er utbredt. Et vanlig motsvar på helt marginale lønnsøkninger er for øvrig å sette opp prisene i butikken på gården. Det kan ta en dag å komme seg vekk for å handle et annet sted. Nesten uansett klarer gårdeierne å sørge for at lite eller ingen penger forlater gården.

Volden mot kvinner og barn er omfattende og straffes svært sjelden. Derfor var et av hovedkravene på kongressen vi besøkte at politiet i det minste skulle begynne å etterforske grov vold og voldtekt av arbeidere og deres barn.

Håpet som brast

Sør-Afrika fremstår som håpet som brast og som vanlig er det de som sitter nederst ved bordet som betaler regningen. Til tross for rike naturressurser og et statsstyrende parti som har hatt et enormt folkelig mandat til å gjennomføre store sosiale reformer har lite av demokratiets frukter nådd frem til de som gjør jobben.

Det er ingen som kommer til å redde arbeidsfolk i Sør-Afrika, men de er i ferd med å ta saken i egne hender og organisere seg på nytt. Den regionale fagforeningen for landarbeidere i Cape Town-området har planer om å bli nasjonal og en ny, faglig sammenslutning er stablet på beina som et alternativ til det gamle halehenget til ANC.

Hvis Sør-Afrikas hardtarbeidende befolkning noen gang blir løftet ut av fattigdom vil det være deres eget verk gjennom langsiktig organisering for en ny retning. Internasjonale krefter vil aldri kunne gjøre jobben for dem, men vi kan stå skulder til skulder med de som forsøker å gjøre en forskjell. Det trengs.