SKULPTURGALLERI: Nasjonalgalleriet ble innviet i 1881, først som Skupturmuseet. Maleriene kom i hus året etter. Foto: Bente Geving / Samfoto / NTB Scanpix
SKULPTURGALLERI: Nasjonalgalleriet ble innviet i 1881, først som Skupturmuseet. Maleriene kom i hus året etter. Foto: Bente Geving / Samfoto / NTB ScanpixVis mer

Kunsten å sivilisere nordmenn

Et høyere liv blant sild og tørrfisk.

Kommentar

Å sivilisere Norge og nordmenn har vært stri tørn. Man er vel ennå ikke helt i mål, sett fra et museumsfaglig perspektiv. Kampen for Nasjonalgalleriet er ikke ny. Den har pågått mer eller mindre sammenhengende i nesten 200 år.

Sagaen om galleriet på Tullinløkka i Oslo er omtrent like melodramatisk som ei skillingsvise. I den nye boka «Nasjonalgalleriet» som avtroppende direktør Audun Eckhoff har redigert, har arkitekturprofessor Mari Hvattum foretatt en historisk gjennomgang av alle bestrebelsene og drømmene om å etablere en nasjonal kunstsamling. Det har handlet om å bygge Norge, om å sivilisere lille, provinsielle Norge til å bli en nasjon på linje de europeiske naboene.

Det tok 50 år før dørene til arkitektene (far og sønn) Schirmers bygning kunne åpnes i 1881. Ønsket om en nasjonal kunstsamling ble lansert allerede i 1836. Da skrev prest og stortingsmann Hans Riddervold et brev til Stortinget med forslag om å bevilge 1000 spesidaler årlig til en samling. Mari Hvattum mener det var oppsiktsvekkende at forslaget ble vedtatt; Norges økonomi var ikke sterk, men kunsten ble likevel prioritert.

Det skyldtes at offentlige kunstsamlinger tidlig på 1800-tallet ble betraktet som sivilasjonsmarkører. Over hele Europa ble det anlagt museer. Det hersket en dyp tro på kunstens oppdragende virkning. Dessuten vakte den begeistring hos folket. Når den norske kunstsamling levde et omflakkende liv – flyttet åtte ganger på 30 år – klagde avisene: Kunsten måtte «tigge seg ly» og ble stuet bort «ligesom man indlogerer Sild og Tørfisk».

Under en stortingsdebatt i 1848 ble det fremmet forslag om å øke bevilgningene for å dekke husleieutgiftene, men mange var imot. Da uttalte stortingspresident Georg Harbitz de forløsende ord: «Det er nok saa, at denne Bevilling ei er nødvendig, forsaavidt at man kan leve uden den, men der er ogsaa et høiere Liv, til dette har Stortinget hidtil altid taget Hensyn.»

Men det høyere liv hadde ikke alltid like gode vilkår. I 1874 torpederte stortingspresident Johan Sverdrup et forslag om å bygge skulpturmuseum med tilknyttet nasjonalgalleri i Studenterlunden. Han mente det ikke var viktig nok til å innta en så sentral plass i hovedstaden. I stedet ble det «forvist» til Tullinløkka. Ved åpningen av Skulpturmuseet i 1881 holdt dommeren og mesenen Wilhelm Mariboe en tale: «Bygningen kan ikke sammenlignes med udenlandske Kunstmusæer og den pragtfulde Stil og de kostbare Materialer, som paa dem almindeligen anvendes. Men efter vore smaa Forholde....maa dog denne Musæbygning, som den er, ansees ret smuk og passende.»

Som arkitekturprofessor Mari Hvattum sier i dag: «Det som gjør denne bygningen så verdifull og umistelig, er ikke at den er unik, men at den er så typisk.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook