Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kunsten å tenke stort

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

IBSENÅRET: Det er med forundring jeg åpner norske aviser og hører om diverse radio- og TV-innslag etter å ha kommet hjem fra Kairo - Giza - Peer Gynt-forestillingen.Forundring? Nei, egentlig ikke. Det er et uendelig trist fenomen i norsk kulturliv at vi har så mye lettere for å kritisere enn å rose. Er det umulig for andre enn vi som var så heldige å få delta i en så stort tenkt sammenheng å se at her har det skjedd noe helt eksepsjonelt? Er det så vanskelig å fatte at Bentein Baardson har hatt en stor visjon som han på, jeg vil si, mirakuløs måte har greid å virkeliggjøre - og gjennomføre? Er det dårlig bruk av kulturpenger at 70 millioner mennesker i den arabiske verden får TV-overført en forestilling av Henrik Ibsen, ledsaget av Edvard Griegs musikk (en forestilling som for øvrig vil bli vist her i Norge rett over nyttår)? Er det dårlig kulturpolitikk? Er det dårlig politikk i en verden der mistenksomhet, hat og grusomheter er daglig kost, å spille Ibsens største eksistensielle drama?

OG BENTEIN BAARDSON starter det foran den 5000 år gamle Sfinxen, stykkets vendepunkt, der Peer blir konfrontert med seg selv og sitt liv og begynner veien tilbake til menneskelig erkjennelse. Hvem er jeg? Hva er jeg? Dette er spørsmål alle mennesker, til alle tider, i alle kulturer har stilt seg selv. Derfor blir denne egyptisk/norske forestillingen i dypeste forstand den beste brobygger mellom østlig og vestlig kultur vi kan få. Og ingen er vel i tvil om at dialog og samarbeid over grenser er det verden trenger i dag.Men det som tydeligvis har vært vanskelig å fatte, er at denne forestillingen var et samarbeidsprosjekt. Omkring 60 fra Norge deltok og over 350 egyptere. Kairo symfoniorkester, Kairo Operakor, en av Egypts største skuespillere, prosjektledere, oversettere, lys- og lydteknikere, scenemannskap, sminkører, påkledere, systuehjelp. Er det ikke dette vi ønsker - samarbeid på tvers av politiske ståsted og religion?

MANGE NORDMENN reiste til Egypt for å oppleve denne forestillingen. Men tro meg - det var ikke noe snobbe-evenement. Selvsagt var sponsorer og deres følge der. Men vi er ikke ukjent med dette fra fotball, jentehåndball, ski-idrett osv. Men det er jo sport og idrett, og da er jo alt OK. Men de fleste som hadde tatt turen ned, var enten genuint interesserte i kultur, det være seg Ibsen eller den faraoiske, her kunne de oppleve begge deler, eller det var mennesker som tok det som en tur til Egypt. Mennesker som sjelden eller aldri hadde satt sine ben i teatret her i Norge hadde til sin store overraskelse opplevd noe de aldri vil glemme.Bjarte Hjelmeland og jeg var på Egypts største TV-kanal og ble intervjuet om Ibsen og Peer Gynt. Og det var ikke noe lettvint kjappisgreier. Vi snakket i ca. 20 minutter, og det var en intervjuer med store Ibsen-kunnskaper som også var uhyre interessert i å se prosjektet i et menneskelig og politisk perspektiv.

DAGEN ETTER forestillingen besøkte jeg diverse museer og gikk på handletur i Kairo-basarene. Det var sjelden noen ikke spurte om Ibsen, Peer Gynt, Norge, om vår dronning. Egypterne, den vanlige egypter - dørvakter, butikkselgere, drosjesjåfører, do-damer, kelnere - dette hadde de fått med seg. Og dette var de glade og stolte over.Hvor mange gjestespill, hvor mange fri-prosjekter, hvor gode de enn er, vil nå ut til den «vanlige mann» på samme måte som denne Peer Gynt-oppsetningen Bentein Baardson har gjennomført?

TENKE STORT. Ibsen sier: «Den livsgjerning, der staar for mig som den viktigste og fornødneste i Norge, den er at vække Folket og bringe det til at tænke stort». Og det er nettopp det Bentein Baardson har gjort på vegne av Ibsen og Norge.

Hele Norges coronakart