Kunsten å tie

Noen ganger skal man sitte aldeles musestille og ikke si et ord til noen.

|||
I den gamle avisa mi, hadde vi en fast spalte i mange år. Der stilte vi nokså kjente mennesker noen standardspørsmål. Ett var hvem de ville ønske å stå fast i heisen med. Et annet var hva de var mest stoltest av å ha fått til. Et tredje var: "Når skjønte du at du var blitt voksen". Av alle disse menneskene, og her snakker vi om sentrale samfunnsbyggere, var det påfallende mange av dem som mente at de ennå ikke var blitt voksne. Ja, de fleste lurte til og med på om de noen sinne kom til å bli det, sånn på ordentlig. Det, syns jeg, var veldig skremmende. Her går det rundt en haug med fremstående politikere, direktører og jurister, og føler seg som små barn. Eller, enda verre, her går det rundt en hel generasjon med folk som ikke har lyst til å ta ansvar.  

Denne helgen skal jeg tilbringe med å markere "overgangen mellom barn og voksen", som er det man forklarer konfirmasjonen med når man a) ikke har en gudstro å bekrefte og b) er for høflig til å si at man gjerne vil cashe inn en full månedslønn uten å løfte en finger for det. Når sant skal sies, er jeg i grunnen veldig i tvil om hva vi egentlig feirer. Men jeg har i hvert fall skjønt at man skal kle seg pent, man skal ikke prøve å finne en alternativ gave til konfirmanten (nei, han ønsker seg ikke praktutgaven av Snorres kongesagaer) og man skal for all del late som om familien er tett sammensveiset (selv om man ikke har vært samlet siden konfirmanten hadde navnedag for fjorten år siden). Jeg har også skjønt at jeg ikke, under noen omstendighet, skal holde tale til noen av de to konfirmantene. I hvert fall ikke hvis jeg har tenkt å si som sant er, at konfirmasjon står for meg som det mest meningsløse av de gjenlevende ritualene. Det står for meg på samme måte som når folk plutselig finner ut at de skal gifte seg i kirken "fordi det er penere der". Eller når de døper barnet "sånn at vi får brukt den gamle dåpskjolen". Altså, enten tror man på Gud og bekrefter det gjennom konfirmasjonen. Eller så kan man vel kalle en spade for en spade og en fest for en fest.  

Spør man konfirmantene selv om hvorfor de konfirmerer seg, får man stort sett veldig overraskende svar. Det skyldes sikkert at den som spør, i dette tilfelle meg, er altfor gammel til at tenåringene snakker helt uanstrengt og skjødesløst. I tillegg skjønner de selvfølgelig at de ikke kommer særlig godt ut av det hvis de svarer at de gjør det fordi kompisene gjør det og at de allerede har planlagt hva de skal bruke pengene til. "Det er fordi det er hyggelig å samle familien", sa den ene. Jeg så nesa hennes vokse mens hun snakket. Ingen normal femtenåring tenker at "nå ville det sannelig ha vært hyggelig å samle familien, du" og invitert en haug med grandonkler og tremenninger man knapt har møtt før. "Det er tradisjon", sa en annen. Han så ut som femtenåringer flest: Som en halvvoksen schäfervalp med veldig store ører, veldig tynne bein og lett ukordinerte bevegelser. Det har sikkert ikke noe med saken å gjøre, men det er vanskelig å tro at "tradisjon" er det han er mest opptatt av for tiden. "Det er viktig å gjøre seg opp sin egen mening", sa niesen min og bedyret at de snakket om mange interessante ting på konfirmasjonsforberedelsene. Etter nærmere kryssforhør måtte jeg erkjenne at det hørtes ut som et grundigere opplegg enn det mine jevnaldrende har fortalt fra sin konfirmasjonstid. Og mitt billige, men — syns jeg selv — artige, poeng om at det vel aldri har vært et mål å tilstrebe det borgerlige, verken politisk eller klassemessig, falt død til jorden da jeg ble opplyst om at den borgerlige konfirmasjonen for lengst er blitt omdøpt til å bli humanistisk.  

Av de godt over tusen menneskene som ble spurt, av avisa, om når de skjønte at de var blitt voksne, var det ingen — ikke en eneste en — som svarte at den innsikten kom til dem med konfirmasjonen. Etter å ha snakket med et ikke helt tilfeldig utvalg (mine venners barn), har jeg kommet fram til at det burde ha vært det riktige svaret. Sannsynligvis er det i akkurat denne perioden man er aller mest voksen. I hvert fall hvis voksen er å være snusfornuftig, veloppdragen og vite — med stor sikkerhet — hva man svarer på spørsmål om egne valg. Jeg har fortsatt til gode å møte en tenåring i riktig alder som er enig i at man med fordel kan avvikle konfirmasjonen, og heller innføre en stor og staselig feiring av 18-årsdagen. (Som med fordel kan være litt mer løssluppen enn den underlige blandingen av enmannsbryllup og søndagsmiddag som konfirmasjoner ofte er).  

"Du må ikke bli som de besteforeldrene som ikke kommer i navnedager, fordi de mener at unger skal døpes i stedet", sa en venn av meg som snart har voksne barn. I likhet med meg, konfirmerte han seg ikke — av prinsipp, som vi likte å si — i dag har han tre barn som alle har valgt å konfirmere seg, den ene til og med kirkelig — med voksendåp og det hele. Jeg kjenner at jeg må jobbe hardt med toleransen i meg, ved tanken på å bli tvunget til å arrangere fest for en hormonelt ustabil tenåring som kan finne på å tro på Gud den ene dagen, astrologi den andre dagen og vegetarmat den tredje. Men selvsagt: Poenget med konfirmasjon er jo ikke at det er konfirmanten som skal vise at han eller hun har blitt voksen. Dette er den endelige testen for oss voksne. Det er nå, mens vi sitter her og har lyst til å si sånne ting som slett ikke sømmer seg, at man skiller klinten fra hveten, barnet fra moren og den kompromissløse jentungen med den voksne kvinnen som syns det er hyggelig å se at ungdommen tar sine egne valg.