Kunsten å ufarliggjøre

Distansen, utilgjengeligheten og mystikken som moderne kunst smykker seg med, er et forbannet hykleri.

KUNSTENS

premisser i dag, den ironiske distansen og moteindustrien speiler idag den Store Vestlige Tragikomedien: Tendensen til å aldri involvere seg helt. Hele tiden ha en viss avstand. Eller bruke provokasjon for å provosere, uten selv å ta et aktivt, tydelig standpunkt. Ta hovedforestillingen under åpningen av årets festspill i Bergen: Personlighetsløse, ansiktløse mennesker danser til sær musikk i en Powerpointaktig, Mac-designet lyssetting. Kvinnene blir løftet etter skrittet som om de er døde dokker. Mennene danser med stivbeinte kropper, men aktørene er hverken kvinner eller menn. Det er både kjønnsløst og identitetsløst. Mer som en utilsiktet parodi på et mislykket houseparty, enn den høykulturelle danseforestillingen den ga seg ut for å være. Salen klapper lenge og godt, og snakker om alt annet enn selve forestillingen i fojaeen i etterkant. Dette preget selvsagt ikke mangfoldet under festspillene. Men det minner om den distanserte, moderne ironiske utstillingskomedien som bor i pornoestetikken og på catwalkene, og kunst som ofte får betegnelsen den beste, mest høyverdige eller mest moderne. Den tenkningen som fører til at slike kunstuttrykk dyrkes og hylles frem på bekostning av mer ærlige, menneskelige eller direkte uttrykk, innebærer å ta avstand fra det som er ureint, som inneholder patos, eller krever at mennesker involverer seg med empati. Det mest groteske eksemplet på denne mangelen på involvering er amerikanernes handlinger i Abu Ghraib-fengslet.

DET ER SÅ

lett å skylde på amerikanerne, ikke sant? Men den distanserte ironien og totale mangel på innlevelse og humanitet som ble vist de irakiske fangene, er skremmende skyggebilder av det den moderne vestlige estetikken og systemtenkningens konsekvens. Jeg sier ikke at folk ikke reagerer med forargelse mot menneskelig ondskap, eller er som roboter i møte med tragedien. Men avstanden til verdens lidelser har ført til en omfattende avstand også til det menneskelige i vestlig kultur. På catwalken ser vi den samme antimenneskeligheten: Kvinner er blitt kjønnsløse kleshengere, som smiler - igjen ironisk. Og man later som om dopmisbruk, slankehelvete og de bittesmå, komiske og upraktiske plaggene ikke er noe problem. Neida. På første rad sitter styrtrike halvgamle damer og kåte fotografer, i tillegg til alle spinoff-bladene som skal presentere siste nytt, og sikler. På hva? På det noen har bestemt er det hotteste akkurat nå? Moderne kunstnere eller skapere er ikke mål for denne kritikken. Det er derimot måten man systematisk tenker distansert på, som bør strippes.

For det er noe som ikke stemmer når modernistisk oppdratte kunstkritikere nekter å se kritikken, slik Harald Flor gjør. Flor trenger ikke å gå inn i rollen som sensor og gi karakter til kritikere av modernismen på hvor mye de vet og ikke vet. Han trenger heller ikke slå i bordet med hvor mange mennesker som besøker kunstutstillinger. Det er selvsagt ikke mulig å hevde hva som berører andre mennesker på vegne av dem. Akkurat som besøkstallene på kunstutstillinger heller ikke kan vise om moderne kunst faktisk klarer å nå inn til de besøkende eller ikke.

DET KUNST-INDUSTRIELLE

komplekset driver like mye rovdrift på det menneskelige og humant etiske som det militær-industrielle komplekset gjør. Man kan klage på kapitalismen, men når man må ha tatt dop for å få en ordentlig opplevelse av den gode smak, da kan man heller ikke klage på kapitalismen. Dette blir enda tydeligere når man sammenligner hvordan fanatiske terrorister bruker vold, og hvordan amerikanske soldater gjør det. Terroristene mener det, der de kapper av hodet på fangene sine - og ferdig med det. De handler i religiøs rus. De amerikanske soldatene i Abu Ghraib-fengslet bedriver sadistisk moro med mennesker som er totalt overgitt deres makt - men amerikanerne smiler til kamera, alt med en ironisk distanse. Selvfølgelig. Akkurat som religion, fundamentalisme og tradisjoner må kritiseres på det sterkeste i den arabiske verden, må kunsten og den bedøvende ironien tas et oppgjør med i Vesten. Begge praksisene har nemlig konsekvenser som er dypt alvorlige for den menneskelige erkjennelse, erfaring og evne til empati. Jeg vil si det så sterkt som at det skaper en psykopatisk virkelighet, som man selv må være livstruet av for å reagere på. Den vestlige kultureliten er i denne sammenheng godt beskyttet. De er ikke villige til å ta dette innover seg. Istedet går de til historien, som de kjenner, og henter frem tidligere offerroller - alt for å unngå en direkte konfrontasjon med dagens virkelighet og kunst, følelser og mennesker. Distansen, utilgjengeligheten og mystikken som moderne kunst smykker seg med, er et forbannet hykleri. Det hele er på linje med religionens dogmer og utilgjengelige budskap om at det rene, hellige og høyverdige skal skilles fra det de forakter som det dyriske, nedverdigede og instinktive. Modernismens mullaher må ta et oppgjør med dette. Men ettersom de ikke klarer det, må fritt tenkende mennesker ta et oppgjør med dem.

MENNESKER

i Vesten kommer aldri i nær nok kontakt med virkelige menneskelige lidelser eller gleder. Våre lidelser blir behandlet med medisiner, våre livsdramaer blir brettet ut i terapien, vårt forbruk blir organisert og uniformert gjennom industrien. Det er denne bedøvete livsstilen som preger sofaradikalere og store deler av intelligensiaen. Og alt dette blir forsvart og fornektet gjennom snobbete omgang med begreper som kunst. Alle uttrykk, alle former for fokus likestilles eller pakkes inn. Det skal forstås og tolkes, men ikke tas stilling til - slik at mennesket selv ikke trenger å ta ansvar for noe som helst. Heller ikke sin egen samvittighet.