PLAGSOM MANN: Ai Weiwei har levd i hyperaktiv opposisjon i snart 20 år. Han har gått fra å være sensurert, til å bli overvåket, forfulgt og aktivt sabotert av myndighetene. REUTERS/Petar Kujundzic
PLAGSOM MANN: Ai Weiwei har levd i hyperaktiv opposisjon i snart 20 år. Han har gått fra å være sensurert, til å bli overvåket, forfulgt og aktivt sabotert av myndighetene. REUTERS/Petar KujundzicVis mer

Kunsten å være modig

Norske politikere gjemmer seg for Dalai Lama. Den norgesaktuelle kinesiske kunstneren og notoriske opposisjonelle Ai Weiwei kunne gitt dem fingeren, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Politisk kunst har trange kår når samfunnet rundt stort sett er ganske fint og fredelig. Det gjør at vi i Norge nesten har blitt uvant med fenomenet. Når det først dukker opp, synes vi det er banalt, eller støtende - som i «Kongolandsbyen» i Frognerparken.

I helga åpnet utstillingen «Grip friheten» på Museet for samtidskunst i Oslo, som tematiserer ytringsfrihet i forbindelse med grunnlovsjubileet. Den kanskje best kjente bidragsyteren er Ai Weiwei, som har gjort den politiske kunsten til en livsform. En livsnødvendighet. Med Dalai Lamas nært forestående besøk i Norge er timingen for utstillingen blitt perfekt. Det er knapt noen som bedre kan understreke feigheten i at det offisielle Norge vil unngå å møte den tibetanske nobelprisvinneren, enn nettopp Ai Weiwei.

Døra er stengt for Dalai Lama fordi Norge ikke ønsker å provosere Kina. Våre politikere går kanossagang fordi Nobels fredspris gikk til Liu Xiaobo i 2010, reformforkjemperen som er politisk fange i Kina. Ai Weiwei har vært hans mest høylytte støttespiller. Som en enmannshær dokumenterer han myndighetenes overgrep, konfronterer maktmisbruk ned til den enkelte ikke-uniformerte politimann. Ansikt til ansikt. En nærmest rettsløs enkeltperson mot et allmektig statsapparat. Begrunnelsen er klar: «Det er ikke personlig, dette handler ikke om meg. Men de må kjenne på kroppen at det de gjør er galt. Hvis vi ikke yter motstand, blir systemet enda verre», sier han i dokumentarfilmen «Never Sorry».

Kunstneren vet hva han snakker om. Faren var en av Kinas mest berømte poeter, og ble sendt til landbygda under kulturrevolusjonen. Ai Weiwei dro til USA som en av de første kullene med studenter som fikk tillatelse til å studere utenlands, men flyttet hjem etter ti år i 1993. Med seg i bagasjen hadde han erfaringen om hva det vil si å leve i et åpent samfunn, og gikk løs på sitt kunstneriske prosjekt. Tilsynelatende totalt fryktløs. Det har manifistert seg i både vakre og poetiske uttrykk, men også harde, enkle beskjeder. Som et bilde av å gi fingeren til den himmelske freds plass. Ai Weiwei er ekspert i å formidle et budskap, og betrakter internett som noe av det «vakreste som finnes i verden». Han tenker ikke på søte kattevideoer. Eller jo, kanskje det også. Han har huset fullt av dem. Men for ham gir internett en mulighet til å spre informasjon som ellers ville vært helt utenkelig.

Weiwei er ikke bare en budbringer, han er også aktivist. Da myndighetene la fullstendig lokk på dødstallene etter jordskjelvet i Szechuan i 2008, satte han i gang sin egen kartlegging. Skolene i jordskjelvområdet hadde kollapset som korthus på grunn av elendige konstruksjoner, men myndighetene så seg ikke tjent med å etterforske saken. Med hjelp fra frivillige på nettet fikk han samlet inn navnene til over 5000 av de døde skolebarna. Han reiste også selv rundt i katastrofeområdet for å pusle sammen informasjon som staten gjorde sitt beste for å hemmeligholde. Han fotograferte sekkene som lå igjen etter ofrene. En opplevelse som ga inspirasjon til et kunstverk der han dekket en hel utstillingsbygning i München med flere tusen skolesekker i ulike farger slik at de dannet et sitat fra en av foreldre til et av ofrene: «Hun levde lykkelig i denne verden i sju år.»

Hele historien om Ai Weiwei er for lang til å gjenfortelles her, men han har levd i hyperaktiv opposisjon i snart 20 år. Han har gått fra å være sensurert, til å bli overvåket, forfulgt og aktivt sabotert av myndighetene. Angrepet, slått av politiet slik at han måtte opereres for blødning i hjernen.
 
Strømmen av kunstverk, dokumentarfilmer, utstillinger som går rett i strupen på styresmaktene er overveldende. Han gjør alt hva han kan for å bli en umulighet i Kina. Weiwei forsvant også i 81 dager i 2011, og slapp ut under den forutsetning at han ikke kom med utspill på ett år. Han får heller ikke lenger reise ut av landet, men han har ikke blitt stille. At han ikke er bortført og fengslet for godt skyldes trolig hans posisjon i utlandet, at han har protestert på en så oppsiktvekkende måte. Slik har han også fått en unik status i Kina. Hans enorme mot har gitt ham tusenvis av trofaste tilhengere som risikerer mye ved å vise sin støtte - delta i kunstprosjekter, markeringer. Politiet stiller seg som vanlig opp og filmer alle sammen. Ai Weiwei filmer at politiet filmer, dokumenterer galskapen. «Myndighetene er som hooligans. Du må være litt hooliganaktig tilbake», sier Ai Weiwei.

Det er naturlig å spørre: hva er mest effektivt? Norsk ettergivenhet og tåspissdiplomati går rett inn i et perfekt kinesisk dydsmønster. Vi oppnår mulighet til kortsiktig økonomisk gevinst. Laksen kommer fram til kjølediskene i Beijing. Men vi er shanghaiet av vår egen lydighet. Som Fulbrigt-stipendiat Lars Ragnar Aalerud Hansen skriver på Minervanett denne uken, viser vi ved å snu ryggen til Dalai Lama at press virker. Kinas metode vinner. Det blir ikke enklere, heller vanskeligere, å utfordre dem neste gang. Og når vi ikke tør å stå opp for Nobelprisvinnere, hvor skal vi da sette grensen? Det er absurd at en forfulgt kunstner som Ai Weiwei er mer modig enn det offisielle Norge.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.