Kunsten å være snill

Jens Lekman er antakeligvis ikke noen psykopat likevel.

CD: Coveret til «Night falls over Kortedala» henspiller en sang på skiva ved navn «Shirin», om en irakisk flyktning som en gang klippet Lekmans hår på en måte som rørte dypt ved hans sjel. Hans backkatalog, med låttitler som «I Saw Her In The Anti-War Demonstration», er full av underfundige og konstant selvrefererende tekster med et ydmykt glimt i øyet.

Skummel

Og når han etter å ha fylt inn for Lily Allen på ett døgns varsel, på Øyafestivalen beklaget at han ikke kunne spille flere sanger fra scene, men fortalte at han mer enn gjerne tok med seg gitaren ut på festivalområdet etter et glass vann slik at han kunne spille alt publikum eventuelt ville høre, begynte han rett og slett å bli skummel. Ingen er så sjarmerende. Ingen er så flink, følsom, korrekt, pen og beskjeden dog noen ganger småfrekk og fleipete uten å bære på en eller annen mørk hemmelighet. Mannen som vinket til publikum på Sjøsiden fremsto plutselig mindre som det perfekte eksempelet på den moderne mannsrollen enn en iskald manipulator som begynner å slå dama åtte måneder ut i forholdet.

Ikke perfekt

Heldigvis er ikke «Night Falls Over Kortedala» perfekt, langt ifra. Lekman har tatt med nødrim og keitete tekstlinjer, flåsete strykere og en og annen overflødig låt. Fortsatt spilles det stort sett Stephen Merrit-inspirerte ballader med strykere, blåsere, trekkspill og programmerte elementer slengt inn, med liksomtriste tekster stort sett om kjærlighet, men plata inneholder også noen av Lekmans få slemme øyeblikk, samt noen så ekstremt uhipt sentimentale låter at psykopatteorien raskt går fra å være et søkt journalistisk grep til å bli totalt utenkelig, så da kan landets følsomme menn slutte å være redde og gå tilbake til å være misunnelige.