KUNSTSAMLER: Investor Stein Erik Hagen har sin egen kunstkurator, Svein Gjessing. Når man skal sole seg i glansen, er det en fordel om kunsten er god. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
KUNSTSAMLER: Investor Stein Erik Hagen har sin egen kunstkurator, Svein Gjessing. Når man skal sole seg i glansen, er det en fordel om kunsten er god. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Kunsten å se bra ut

Hva er motivene bak å kjøpe en privat kunstsamling, spør Geir Ramnefjell.

Meninger

«Men, hvordan kobler man seg til den rette kunstneren? Hva kan man bruke dem til i bedriften, rent praktisk, og hvorfor kan egentlig kunst lønne seg for en bedrift?»

Sitatet er sikkert gåsehudframkallende, på feil måte, for mange kunstnere. Eller utløsende årsak til stressutslett i panna.
Det er hentet fra lederen til siste utgave av magasinet Ledernytt, som i tillegg til lederartikkelen har en seks siders reportasje om «Kunst på arbeidsplassen». Utdraget fra lederen er representativ for den nokså kjølige kost-nytte analysen, som skal overbevise leserne om hvorfor det kan være lønnsomt å kjøpe kunst. Og det passer jo bra, nå som kulturpolitikken her i landet forsøker å legge til rette for mer privat finansiering av kultur. En skatteincentivordning er på trappene.

«(en kunstsamling) signaliserer andre verdier; som langsiktighet, evne til å tenke annerledes, og evne og vilje til å reflektere over allmenngyldige spørsmål», står det i reportasjen.

Moral: kunstkjøpere er bedre mennesker, intet mindre.

Denne dønn ærlige tilnærmingen til private kunstinvesteringer er litt klargjørende, selv om langt fra alle kunstinteresserte, kapitalsterke mennesker vil kjenne seg igjen i framstillingen av ytre styrt motivasjon.

At kunsten blir fri av private midler er ikke noen selvfølge, private kunstinvesteringer kan være vel så «instrumentelle» - et uttrykk som ellers er mye brukt som skjellsord om offentlig kulturpolitikk. Bedrifter som ligger «langt framme», som det står i artikkelen, er luksusmerkene Louis Vuitton og Hermés, samt kjøpesentrene Selfridges i London og Collette i Paris.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Måten de gjør dette på, er ved å enten bruke kunstneren som designer for produkter, reklame eller lokaler, eller ved å integrere kunsten i salgslokalene».

Penger må man ha, og hvis private midler kan være med på å finansiere annen, interessant kunstproduksjon er det et ubetinget gode. Men eksempelet over minner mer enn noe annet om diskusjonen vi for tida har i pressen: om innholdsmarkedsføring, og hvordan behovet for nye inntekter utfordrer skillet mellom redaksjonelt stoff og reklame.

Her går det an å navigere riktig uten å være alt for skinnhellig, men det går også an å trå helt feil. Kunstnere står oppe i den samme dilemma, og selvsagt er ikke dette noen ny diskusjon.

Hele mesen-tradisjonen har et element av selvhevdelse i seg - for den som er så heltemodig å stille opp med finanser for kunstnere. Og alle meséner og kunstinteresserte er naturligvis ikke gode mennesker. Selvsagt ikke. Göhring og Goebels var begge ivrige kunstsamlere.

Sistnevnte var så genuint interessert at han ikke overlot oppgaven med innkjøp til andre, men kjøpte inn selv.

I vår tid gnikker kuratorer, kunstnere og representanter for statssjefer av mer eller mindre despotisk karakter, albuer på de store, internasjonale kunstmessene. Kunstinteressen blant pengesterke herskere på den arabiske halvøy er med på å blåse opp kunstmarkedet til absurde høyder.

«Hun blir personlig alltid svært positivt overrasket og imponert når kommersielle miljø viser interesse og forståelse for kunst». Ledernytt viser til kunstkonsulenten Aurora Aspen, som er med reportasjen i bladet.

Troen på kunstkjøp som et forsonende trekk. Det er grunnleggende naivt og overflatisk, men inneholder også en flik av sannhet. Jeg husker det ga et visst inntrykk å jobbe ettermiddagsvakter tidlig i tjueåra i resepsjonen hos meklerhuset ABG Sundal Collier, der veggene var dekket av bilder fra grunnleggeren Jan Petter Colliers private kunstsamling. I et tøft finansmiljø der julebordene lå i grenselandet mellom skummelt og sketsjemateriale, framsto Collier som en litt mer fornuftig og avbalansert personlighet. Var det bildene? Nei, men osv.

Det er vel ingen grunn til å tvile på at investorer som Collier og Stein Erik Hagen har en genuin interesse for kunst. At Hagen har sin egen kunstkonsulent - den erfarne og svært anerkjente kuratoren Svein Gjessing, som hjelper ham med å sette sammen samlingen, tyder på en respekt for kunsten.

Hvis man vil sole seg i glansen, er det tross alt best om kunsten er god.