MORSOMT Å VÆRE SLEM: Alle mennesker har gode og dårlige sider. De gode er ikke morsomme, sånn er det bare. De slemme tankene, derimot, er morsomme - fordi vi ikke sier dem høyt. Gervais sier disse onde tankene så ofte som mulig. Her er han sammen med Warwick Davis, hovedrolleinnehaver i «Life?s too Short». Foto: REUTERS / Mario Anzuoni
MORSOMT Å VÆRE SLEM: Alle mennesker har gode og dårlige sider. De gode er ikke morsomme, sånn er det bare. De slemme tankene, derimot, er morsomme - fordi vi ikke sier dem høyt. Gervais sier disse onde tankene så ofte som mulig. Her er han sammen med Warwick Davis, hovedrolleinnehaver i «Life?s too Short». Foto: REUTERS / Mario AnzuoniVis mer

Kunsten å være ond

Ricky Gervais er slem på en smart måte. Derfor er han verdens morsomste mann.

I går fylte den britiske komikeren Ricky Gervais Folketeateret i Oslo, og i kveld trosser en ny pulje de stive billettprisene for å se det siste tiårets kanskje mest innflytelsesrike komiker. Han slo gjennom som usympatisk sjef i et mellomstort papirfirma i «The Office», har skapt rabalder i Hollywood som programleder på Golden Globe, og er nå aktuell med en komiserie om en kjip, kortvokst fyr med den snedige tittelen «Life’s too Short». Gervais dyrker kunsten å være slemmest mulig, uten å tråkke over streken. Men hvorfor er det morsomt å være slem?

Larry David, fra «Curb Your Enthusiasm» (Gervais’ store forbilde, og for øvrig er en sterk utfordrer til humortronen) har en ganske enkel forklaring på dette: Alle mennesker har gode og dårlige sider. De gode er ikke morsomme, sånn er det bare. De slemme tankene, derimot, er morsomme - fordi vi ikke sier dem høyt. Ricky Gervais har spesialisert seg på å si disse onde tankene høyt så ofte som mulig. Dette gir hovedpersonene hans et usympatisk preg. Samtidig har denne sosiale ubehjelpeligheten noe dypt menneskelig ved seg, som gjør at vi føler en slags omsorg. Underdogposisjonen gir mulighet for å være helt motbydelig frekk og uvøren overfor omgivelsene, uten at vi føler avsky. Gervais er mesteren av «Pute-tv». Vi ler ikke av «The Office»-hovedpersonen David Brents rasistiske vitser. Vi ler av at han idioten David Brent forteller rasistiske vitser til sin pakistanske kollega.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hovedpersonen i «Life’s Too Short» er på mange måter en videreutvikling av David Brent- karakteren. En usympatisk skrytepave som roter til absolutt alt han rører ved. Men er det ikke lytehumor når han i serien får bygget en trapp fastmontert på utgangsdøra, slik at han kan se gjennom kikkehullet? Jo, på en måte. Men det føles greit fordi seriens fråtseri i den kortvokste hovedpersonens helt vanlige, dårlige menneskelige egenskaper er med på å vise et helt menneske - ikke bare den påholdne stereotypisk positive framstillingen som utsatte grupper ofte får fordi man er redd for å støte noen. En kortvokst mann kan også være en dust, sånn er det bare. Gervais empatiske fingerspissfølelse og forståelse for kompleksiteten i menneskesinnet, gjør at han kan tøye komikken sin lenger. Han treffer folk i underbevisstheten med budskapet: slapp av, det er ikke vondt ment.

Som standup-komiker og offentlig person har likevel Gervais fått et problem: han har mistet sitt fremste avvæpnende karaktertrekk. Før var han kvapsete, og gikk litt i ett med den ufarlige David Brent-karakteren. Nå er han blitt slank - og må passe seg. Det ble faktisk brukt mot ham da han var utdeler på Golden Globe første gang. Tom Hanks finstilte siktet og sa: «Før var Ricky Gervais en litt kvapsete, men hyggelig komiker. Nå er han ingen av delene». For en komiker som Gervais er dette faktisk en utfordring. Rik, slank, velpleid - det er et dårlig utgangspunkt for en frekkas. Men han er også en motbydelig oppkomling. Der har han noe han kan jobbe med.