I UKJENT GATE: Det har bygget seg opp et behov for utstillingssteder for samtidskunst i Oslo, som Kunsthall Oslo kan komme til å bøte på. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
I UKJENT GATE: Det har bygget seg opp et behov for utstillingssteder for samtidskunst i Oslo, som Kunsthall Oslo kan komme til å bøte på. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Kunsten å vise fram kunst

Kunsthall Oslo åpner i ei gate som ennå ikke er merket av på kartet. Det passer bra for et utstillingssted som kan fylle et tilsvarende svart hull på hovedstadens kunstkart.

||| Ti år etter forrige forsøk på å etablere en kunsthall i Oslo forsøkes det nå igjen. 17. september åpner Kunsthall Oslo i Bjørvika noen hundre meter fra der Oslo Kunsthall endte sine dager i 2005.

I stedet for å la stedet stå uvirksomt fram mot åpningen, har kuratorene Per Gunnar Tverrbak-Eeg og Will Bradley valgt å la publikum gradvis venne seg til den unektelig merkelige beliggenheten i første etasje av en av barcode-bygningene i Trelastgata, på sjøsiden av Spor 19 på Oslo S.

Først ut ble selve visningsrommet lansert med ett enkelt arbeid av Oslo-kunstneren Terje Nicolaisen, en skulptur som skal fungere som kunsthallens modulbaserte visningsarkitektur. Deretter fulgte en konsert med den engelske duoen Pil and Galia Kollektiv, og lørdag 4. september holdt de åpent hele natten for å vise science fiction-filmer valgt ut av Aeron Bergman, professor ved Kunsthøgskolen i Oslo.

På mange måter har kunsthallen en enkel oppgave i vente. Behovet for et nytt visningssted for samtidskunst i Oslo har bygget seg opp over lang tid, og kunsthallen kom for mange som en uventet løsning.

Entusiasmen i kunstfeltet er stor, og kuratorene kan glede seg over gjennomgående positive forventninger, spesielt etter den vellykkede føråpningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Terje Nicolaisens «Museo di Pasatiempo» (2001) var opprinnelig et bordspill der betrakteren kunne leke kurator ved å flytte rundt påutstillingsveggene og plassere inn små kunstverk. Nå er det lisensiert til Kunsthall Oslo i størrelsen 1600:1, slik at det kan oppfylle sin opprinnelige funksjon i faktisk menneskestørrelse.

Kuratorene indikerer dermed at de tenker i rette baner. For det Oslo og Norge trenger av en kunsthall nå, er ikke bare at den skal presentere nyprodusert kunst, men at den skal være et høyprofilert rom der ulike typer kunst kan bryne seg opp mot ulike måter å vise kunst.

Nicolaisens prosjekt er «institusjonskritisk», i den forstand at det får oss til å tenke på hvordan rommet vi ser kunst i påvirker det vi ser. Originalarbeidet i bordspillstørrelse var en kommentar på hvordan mange kunstnere utover 90-tallet mente at kunstfeltet var i ferd med å bli tatt over av kuratorer som benyttet kunstnere som om de var marionetter.

Stjernekuratorer som Hans Ulrich Obrist og Jens Hoffman produserte store konsepttunge utstillinger der ulike kunstnere og kunstverk ble plassert sammen for å illustrere kuratorens ideer.

Kunsthall Oslo indikerer med dette at de fra begynnelsen av ønsker å presentere kunst som skal fungere som innlegg i kunstfeltets egne diskusjoner, samtidig som disse nå blir presentert for et større publikum.

Dette ser ut til å fortsette også med åpningsutstillingen 17. september. Den har fått metatittelen «I Must Say That At First It Was Difficult Work». Fem kunstnere ble invitert til å invitere inn fem andre kunstnere til å vise eksisterende arbeider. Deretter har de fem opprinnelig inviterte kunstnerne selv produsert egne verk som skal vises og forholde seg til de fem andre kunstnernes arbeider.

Denne typen outsourcing av kurateringen er én av de mange nye strategiene som er kommet til etter hvert som kuratorer har tatt innover seg den type kritikk Nicolaisens arbeid representerte.

Det som blir viktig framover er å skape en infrastruktur for formidling som kan bidra til å gjøre denne typen diskusjoner og problemstillinger tilgjengelig for et kunstpublikum som ikke har vært vant til å møte såpass store oppdragelsesambisjoner i Oslos offentlige kunstinstitusjoner.

I tillegg er det viktig å ikke bruke særlig mer tid på å diskutere Bjørvika som byutvikling og næringspolitikk.

Kunsthallen er et resultat av et allerede etablert samarbeid mellom kuratorene og Bjørvika Utvikling AS, som står for grunnfinansieringen av prosjektet.

Det er verdt å merke seg at det fra begynnelsen var private penger som la grunnlaget for at kunsthallen ble til. Dette gjør at Kunsthall Oslo, selv om navnet kanskje høres litt for offentlig ut, ikke trenger å føle seg bundet av de samme forpliktelsene som gjør at mange andre visningssteder satser på en fagpolitisk tryggere, men kunstnerisk svakere, programmering.

I det tidligere samarbeidet med Bjørvika Utvikling AS jobbet Eeg-Tverbakk og Bradley med ulike kunstnere om midlertidige prosjekter i området mens utbyggingen fant sted, og felles for mange av disse var at selve utbyggingen av en ny bydel ble gjort til et viktig poeng. Men der Bjørvika før ble hentet inn i kunsten, så plasserer dette prosjektet kunsten i Bjørvika.

Det er en tendens i norsk kunstliv til å være skeptisk til «ekstern» legitimering, prosjekter som settes i gang av andre, om det så er kulturpolitikere eller næringslivet. Kunsthall Oslo utfordrer dette, samtidig som Norsk kulturråd har støttet prosjektet med to millioner fordelt over de neste tre åra. Dette skyldes nok både kuratorenes erfaring og faglige kredibilitet og det faktum at styret er spekket med tung kunstfaglig kompetanse.

Det er liten tvil om at Kunsthall Oslo kan fylle det prekære tomrommet som eksisterer i Oslos kunstliv hvis de vil. Ikke minst med tanke på hvor mye erfaring Eeg-Tverbakk og Bradley har med uavhengig og eksperimentell kuratering.

Det er derfor grunn til å håpe at også dette elementet blir mer synlig i utstillingsprogrammet og at det ikke utvikler seg i retning av å vise pene, velproduserte utstillinger. Det finnes det andre i Oslo og Bergen som gjør.

Kuratorene har en unik mulighet til å gjøre interessante prosjekter i et lokale med et uforliknelig publikumspotensial og bør gripe muligheten til å skape den definisjonsmakten ingen andre visningssteder i Oslo ser ut til å ha noen interesse av.