MANGE KORRIDORER: Det er farlig å romantisere sine egne mentale problemer og se på seg selv som én av et fellesskap av lidende kunstnere. Men når kunsten brukes til å belyse en problemstilling og ikke opphøye en pasient, kan det bli spennende lesning. Som skribent er psykiater Finn Skårderud i sin fulle rett til å ta tak i slike perspektiver. Foto: Berit Roald / SCANPIX
MANGE KORRIDORER: Det er farlig å romantisere sine egne mentale problemer og se på seg selv som én av et fellesskap av lidende kunstnere. Men når kunsten brukes til å belyse en problemstilling og ikke opphøye en pasient, kan det bli spennende lesning. Som skribent er psykiater Finn Skårderud i sin fulle rett til å ta tak i slike perspektiver. Foto: Berit Roald / SCANPIXVis mer

Kunsten eller livet

Det kan være farlig å gjøre lidelse til kunst, men ikke å se etter lidelsen i kunsten. Men hva er det Finn Skårderud gjør?

Kommentar

De henger jo sammen: Hvite museumsrom med andektige menneskeflokker og de mørke kottene inni den enkelte. Men hvordan skal man skrive om korridorene som forbinder dem?

Det er et generelt spørsmål som ble stilt gjennom helgens høyst spesifikke karakterdrap: Bergens Tidendes kulturredaktør Hilde Sandviks tunge skyts mot psykiater Finn Skårderud, der hun var sterkt kritisk til å trekke tykke tusjstreker mellom mentale lidelser, som spiseforstyrrelser, og hvordan de kommer til uttrykk i kunsten og litteraturen, noe Skårderud i flere tiår har vært opptatt av. Sandvik mente dette er en potensielt farlig romantisering av noe som slett ikke er romantisk: Utmattende og unødvendige lidelser som hemmer et liv.

Advarselen mot å estetisere en tung lidelse som sådan, er helt på sin plass. Dersom den som strever, skaper et for nært fellesskap, en blågrå boble som omfatter dem selv og legendariske kunstnere og historiske personligheter, kan det bidra til å se på lidelsen som noe å dyrke snarere en noe å bekjempe. Det finnes rusavhengige som har blitt trukket mot alkoholen og dopet delvis på grunn av auraen av romantikk som henger igjen fra Jim Morrison og Jack Kerouac, der rusen ses på som en rebells opprørshandling eller en poets flukt fra en uutholdelig verden.

Da kan det være lett å miste av syne at det disse kunstnerne har etterlatt seg, er de mest vellykkede uttrykkene for hva de strevde med; konsise verk som ikke gir et komplett inntrykk av hvor mye tilstanden deres ellers hemmet dem i å leve et fullverdig liv. De viser ikke de uvirksomme timene i sengen, relasjonene som brast for godt, alt som gikk i stykker eller gikk dem hus forbi på grunn av de indre tumultene.

Samtidig savner jeg en distinksjon i teksten til Sandvik: Den mellom å estetisere lidelse, og den å peke på hvordan lidelse får estetiske uttrykk. Det er forskjellige øvelser. Båndene mellom kunsten og psykiatrien mange og tette, og verd å belyse. Kroppsforakt, eksistensielle kriser, angst og depresjoner får et annet uttrykk i de forskjellige kunstartene, et som kan komplettere fagspråket snarere enn å konkurrere med det. Det er ikke noe Finn Skårderud har funnet på, det ligger der for den som vil se nærmere på det, og som skribent og mediemener for et bredere publikum, er det noe han er i sin fulle rett til å hente frem og skrive om. Ofte blir det spennende lesning av det.

For den som holder på med kunst og litteratur, kanskje særlig den som er eldre enn de moderne fagdisiplinene, er det forbløffende hvor mange av krisene og dilemmaene som kan kjennes igjen på tvers av tidsaldrene. Det er så mye som ikke forandrer seg, selv om omstendighetene og idealene gjør det. Å trekke inn de symbolske skildringene når man skal forstå hva mennesker strir med, kan gi et dypere og mer fullstendig bilde av hva det dreier seg om.

Det finnes fallgruver. Det som klør innvendig og det som kommer ut i kunsten, kan ofte være det samme - men i det siste fremstilles kvalene ofte på en langt mer poetisk og elegant måte enn hvordan de virker for den som bærer på dem. Skårderud skriver mange av sine tekster om møtene mellom kunst og psykiatri med seg selv som en sterkt deltagende og lett henført førsteperson. Kunst som virkelig funker, kan gjøre at tilskueren blir litt forført, ikke bare av kunstverket, men også av sin egen reaksjon og fortolkerrolle, av linjene og assosiasjonene en kan peke på.

Kanskje har det skjedd med ham. Men farlig blir det vel ikke før det trekkes inn i den terapeutiske tosomheten og gjør pasientene fengslet av sine egne problemer, gjør at de bygger en identitet rundt noe de burde legge bak seg, jo fortere jo bedre. Hvis de føler at lidelsen er noe de må holde fast ved for å fortsette å være interessante for den profesjonelle lytteren overfor dem, er det nifst.

Jeg har ikke grunnlag for å si om dette er noe som skjer på kontoret til Finn Skårderud. Men det som skjer i spaltene hans, og i intervjuene hans i forskjellige medier, er stort sett påpekninger av hvordan fagstoffet forgreiner seg ut i andre felt og etterlater seg spor i andre, nedarvede uttrykk, andre bilder og historier. Alt henger, som vanlig, sammen med alt. Møterommene der det psykiatriske og det estetiske sitter ved siden av hverandre og trommer med fingrene må entres med en viss forsiktighet, men de kan ikke være forbudt terreng.