Kunsten er død - leve kunsten

Den Store Kunsten finnes ikke lenger. Begrepet må rett og slett avvikles. Det tar filosofen Lars Fr. H. Svendsen seg av.

Opp gjennom hele vårt århundre har kunstnere igjen og igjen brutt tvert med de hevdvunne skillene mellom kunst og liv - noe det utslitte spørsmålet «er dette kunst?» er et typisk symptom på.

Dette er, kort fortalt, hovedtesen i filosofen Lars Fr. H. Svendsens «Kunst». Det kan lyde pessimistisk, men slik er det ikke ment: Svendsen skriver først og fremst for å gjøre oss oppmerksomme på kunstens muligheter etter Den Store Kunstens død. Det er, ifølge Svendsen, en mangfoldig og uoversiktlig kunst som ikke lar seg sette på begrep på noen enkel måte. Og hvis dette er et problem, er det først og fremst filosofiens og ikke kunstens problem, hevder han.

Spørsmålet om hva som er kunst og hva som ikke er kunst, kan med fordel erstattes med mer presise spørsmål om hva som er godt eller interessant med de enkeltverkene vi blir presentert for.

Det er mye fornuft i disse påstandene: Jeg tror at de fleste som har beskjeftiget seg aktivt med samtidskunst har funnet bedre ord for sine opplevelser ved nettopp å skifte fokus på denne måten.

Gammelt nytt

Spesielt nye er de derimot ikke - slike tanker har vært en sentral felles forutsetning for de ulike retningene kunstdebatten har tatt i mange tiår nå. Innenfor det filosofiske miljøet har amerikaneren Arthur Danto i særlig grad presentert denne argumentasjonen i systematisk form, og Svendsen legger heller ikke skjul på sin gjeld til Danto. Som Danto (og utallige andre) sporer han en dramatisk første kritikk hos Marcel Duchamp fulgt av tiltakende trøbbel i den abstrakte ekspresjonismen. Den endelige dødserklæringen inntreffer med Andy Warhols kjølige og serielle vareestetikk.

Skrekkvisjon?

Der slutter stort sett historien, både hos Danto og hos Svendsen: framtida (dvs. siste 40 år) er et spennende, men stort sett ubeskrevet mangfold. Man kunne kanskje si ett og annet om Svendsens mangel på motforestillinger mot denne store historien om Den Store Kunstens død, der mannlige utbryterhelter avløser hverandre i generasjoner til jobben så å si er «utført».

Det som derimot bør diskuteres er forestillingen om uendelig mangfold og en fullstendig mangel på distinksjon mellom livsverden og kunstverk: Det er på mange måter en tese som er for generell til å gripe noe vesentlig. Det er også litt ironisk at det er den generaliserende sosiologen Jean Baudrillard som trekkes fram som det endelige sannhetsvitnet for Svendsens optimistiske visjon, for i hans samtidsanalyser er jo denne tilstanden tvert imot en skrekkvisjon.

Rammer

Nyere kunstdebatter har produsert ulike, mer spesifikke, innfallsvinkler: enkelte har for eksempel reist spørsmålet om man ikke med et visst utbytte kunne forstå mange av de nye «flyktige» kunstverkene som en form for tjenester heller enn som varer (som tradisjonelle kunstobjekter ofte er blitt forstått som) - med de konsekvensene et slikt perspektivskifte ville innebære. En annen, mer antropologisk, innfallsvinkel retter oppmerksomheten mot de ulike formene for rammer vi fremdeles produserer rundt estetiske situasjoner - den moderne forestillingen om kunsten er kanskje ikke annet enn en ramme som har mistet mye av sin magiske tiltrekningskraft. Den Store Kunstens død må, med andre ord, ikke forveksles med et begrepsmessig ingenmannsland.