DRONNINGEN AV COOL: Jeanne Moreau spilte i rundt 120 filmer, med en rekke framtredende regissører. Alle de store, franske filmskuespillerne har lært av henne. Sin første store rolle spilte hun i Louis Malles «Heisen til skafottet» (1958), som foregrep den nye bølgen i fransk film.
DRONNINGEN AV COOL: Jeanne Moreau spilte i rundt 120 filmer, med en rekke framtredende regissører. Alle de store, franske filmskuespillerne har lært av henne. Sin første store rolle spilte hun i Louis Malles «Heisen til skafottet» (1958), som foregrep den nye bølgen i fransk film.Vis mer

«Kunsten er en vakker løgn som avdekker sannheten»

Filmdivaen Jeanne Moreau (1928-2017) elsket å stå foran kameraet.

Kommentar

Regissøren Orson Welles kalte henne «verdens største skuespiller». De to lagde flere filmer sammen, blant annet «Den udødelige historien», bygd Karen Blixens fortelling og «Prosessen», etter Kafka. Jeanne Moreau med det merkelige ansiktet, som kunne synes uttrykksløst det ene øyeblikket, for så å bryte løs i et smil som åpnet hele verden. Uten å være utspekulert sexy, som Brigitte Bardot, hadde hun en dirrende erotisk utstråling, en skjebnesvanger sensualitet som fulgte henne gjennom noir-dramaer, komedier og avsløringer av borgerskapets mørke rom. Denne uka døde hun, 89 år gammel.

Hva var hennes hemmelighet? Selv siterte hun Jean Cocteau, en av mange gode venner i det intellektuelle Paris på 1950- og 1960-tallet: «Kunsten er en vakker løgn som avdekker sannheten.» Moreau spilte slik eksistensialister som Sartre og Camus tenkte; hennes handlinger på lerretet synes å komme som spontane valg, ikke som følge av et manus. «I alt jeg gjør, er jeg personlig profesjonell,» sa hun. «De rollene jeg får, går jeg inn i med liv og sjel.» Hun var en nær venn av Jean Genet, Henry Miller og ikke minst Marguerite Duras. Hun spilte i flere filmer bygd på hennes eksentriske, men sitrende manus.

Hun startet med teatret, som et trekkplaster ved Comédie Francais. Men hun hadde også små filmroller tidlig på 1950-tallet, blant annet som nattklubbartist i Jacques Beckers «Touchez Pas au Grisbi» (1954), et eksempel på den spesielle franske formen for gangster-noir. Etter en eksplosiv scenetolkning i «Katt på hett blikktak» ble hun kontaktet av den unge regissøren Louis Malle. Han ville ha henne med i sin første spillefilm, «Heisen til skafottet» (1958).

Filmen er banebrytende på flere måter. Det handler om mord og kjærlighet. Men elskerne i filmen møtes aldri. Moreau åpner filmen med å hviske «Je t’aime» inn i et telefonrør i en kiosk, starten på en vei inn i mørket. Malle fikk Miles Davis, som opptrådte i Paris, til å improvere soundtracket, mens han så filmen. Resultatet er klassisk. Mye av filmen ble spilt inn uten kunstig belysning, mens Moreau vandrer hvileløst på Champs-Élysées, uten sminke, gal av fortvilelse. Siden elsket hun håndholdt filming. «Det er som å danse med kameraet. Det er nå eller aldri.»

Hun hadde visstnok et forhold til Davis, akkurat som med flere av sine regissører; Malle, Truffaut, Tony Richardson, som skilte seg fra Vanessa Redgrave for hennes skyld. Hun var gift i et par år med William Friedkin. Hun lagde også film med Antonioni, Losey, Kazan, Frankenheimer, Buñuel, Fassbinder og Wenders. Her er mitt forslag til en tolv filmers minnekavalkade: «Heisen til skafottet» (1958), «Elskerne» (1958), «La Notte» (1961), «Jules & Jim» (1962), «Bay of Angels» (1963), «Toget» (1964), «Viva Maria!» (1965), «Chimes at Midnight» (1965), «Brud i sort» (1968), «Monte Walsh» (1970), «Mr. Klein» (1976) og «Querelle» (1982). God fornøyelse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.