Kunsten kartlegger kroppen

Kroppen kom inn i 90-tallskunsten på en måte som skiller seg sterkt fra både den klassisk idealiserende og ekspressivt fordreide figurtradisjonen. Det har vært en kartlegging og blottstilling av det fysiske legemets indre og ytre landskap, dets funksjoner og biologiske prosesser, men også kroppens karakter sett i kjønnsmessig perspektiv, psykologisk sammenheng og samfunnsmessig kontekst.

Dette kom tidligst og mest tydelig til uttrykk hos nordamerikanske kunstnere, og i en ny publikasjon fra stiftelsen FOR ART - «ABJECT/INFORME/TRAUMA - Discourses on The Body in American Art of The Nineties» - skriver den norske kunsthistorikeren Jon-Ove Steihaug om fenomenet med fokus på New Yorks kunstscene i det siste tiåret. Likevel har beslektete tendenser oppstått på helt andre deler av kunstkartet, og ikke minst viste fjorårets Sco Paulo-biennale - med sin mangesidige tematisering av kannibalisme innenfor det kunstneriske feltet - et både kunsthistorisk og kontemporært korrektiv til et område som så lenge har vært betraktet og beskrevet med euro-amerikanske briller. Samtidig med FOR ART-publikasjonen ser man at den aktuelle utstillingen av Anne Lise Stenseth i Haugar Kunstmuseum i Tønsberg avtegner et spennende norsk kunstnerskap mot samme horisont.

Avsky

Steihaugs hovedtittel peker på tre teoretisk forankrete begreper som både har brei internasjonal relevans for denne kunsten, og helt spesifikt adresserer ulike - og delvis polemiske - posisjoner i måten den nye kunstneriske vendingen blir fortolket på i det øverste akademiske sjikt av Manhattan-miljøet. Abjekt er det viktigste nøkkelordet her, og viser til den bulgarsk-franske lingvisten og psykoanalytikeren Julia Kristevas teori om den avskyfylte bortstøtingen fra det vegetative forholdet til morskroppen - i en prosess hvor avkommet befinner seg i den kaotiske identitetens grensetilstand mellom objekt og subjekt. En del av denne avskyen rettes mot det jegløse barnet, som ikke er i stand til å skille selvet fra den frastøtende morskroppen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette skjøre grunnlaget for identiteten ligger angstmessig latent i oss, og derfor kan - ifølge Kristeva - den abjektale tilstanden aktualiseres i forbindelse med avsmak for avfall, død, ekskrementer, mat, smuss, sår og utslett. Denne subjektets skrekk for - og lengsel etter - å synke tilbake mot kaos i symbiosen med det monstrøse, moderlige opphavet, har gjennom alle tider blitt samfunnsmessig parert med patriarkalsk/politiske påbud og ritualer omkring renselse, smitte og tabuer. En del av det som amerikanske kuratorer snart kategoriserte som «Abject Art», er bokstavelig talt direkte koblet til «lave» materialer med kjønnsbestemt, kroppslig eller seksuell karakter (fra hud og hår til menstruasjonsblod og møkk), og teoretisk temmelig forenklet utlagt som «en opprørsk materialisme» rettet mot sosiale forbud. Steihaug går mer grundig inn på diskusjonen om det angstens ansikt, de grotesk-tvetydige trekk og betente byller som trenger gjennom den feminine fasaden i Cindy Shermans iscenesatte foto, og trekker også fram Kiki Smith med hennes papirtynne skulpturer om den paternalistisk undertrykte kvinnekroppen.

Sår

Anne Lise Stenseth problematiserer det legemlige landskapet på ulike måter og gjennom forskjellige medier på sin sterke separatutstilling i Haugar Kunstmuseum. I fotoserien HIVES, som handler om elveblestens sykdomsbilde (men assosierer verbalt til hiv-smitten), viser hun fysisk fram utslettene på egen hud - men de såre sonene framtrer samtidig som allmenne symptomer på uorden i en indre organisme eller et ytre system. Stenseths skikkelse er eksponert slik at fotografiene både spiller på og underminerer den sjangermessige entydigheten i så vel klassiske aktmalerier som medisinske plansjer, og denne billedmessige «urenheten» bidrar til å kartlegge en kroppslig tilstand av urovekkende ubalanse.

Dokker med Downs syndrom er en annen gjennomgangsfigur hos Stenseth, og dette didaktiske leketøyet blir i hennes installasjoner og fotografiske regi en tvetydig bærer av samfunnets norm for det normale. Er de parvis fotograferte dokkene med sine illuderte - og kromosombestemte - kroppslige særtrekk integrert i den naturlige helheten, eller forvist til et reservat på de sommerlige landskapsscenene? Svaret blir like åpent når 21 trillevogner med Down-dokker i ulike hudfarger og klesdrakter stilles opp i sirkel, og den fullkomne formen pendler betydningsmessig mellom bildet på idealisert integrering og en beskyttende bastion mot fosterdiagnostikk og genmanipulering.

Alder og hunger

Derimot er det ingen tvil om karakteren hos de aldrende ansiktene som høster det siste av livets frukter under måltidet i videoen «Harvest». Selv om pensjonistparet uforstilt eksponerer kroppens hunger og svekket kontroll ved å stappe i seg med fingrene, smule og søle, fratar ikke den nærgående kameraføringen dem noe av menneskelig verdighet under fortæringen av føda. Videoverket - som er et høydepunkt innenfor mediet her til lands - vil verken fråtse i kroppslig forfall eller tegne ansiktsfurer, bevegelser og blikk med utleveringens distanse. Stenseths kameraøye mediterer over kropp og alder i en andektig betraktning, og med et lys som formelig kjærtegner de gamle.