I MALERITVIST: Cecilie og Kathrine Fredriksen ønsket ikke at maleriet Vebjørn Sand malte av dem, skulle stilles ut. Saken er mer spraglete enn noen av partenes versjoner. Foto: Nina Eirin Rangoy / NTB Scanpix
I MALERITVIST: Cecilie og Kathrine Fredriksen ønsket ikke at maleriet Vebjørn Sand malte av dem, skulle stilles ut. Saken er mer spraglete enn noen av partenes versjoner. Foto: Nina Eirin Rangoy / NTB ScanpixVis mer

Kunsten og det andre

Det kunstneriske kallet har aldri vært så rent som Vebjørn Sand fremstiller det.

Kommentar

Livet er kort, kunsten er lang, begge deler er bråkete og spraglete, skjønt mange prøver å late som noe annet. For Kathrine og Cecilie Astrup Fredriksen, som ikke ville at Vebjørn Sand skulle stille ut portrettene han malte av dem, er en avtale en avtale og et ønske en lov. For Sand, som har malt nye bilder av de to og inkludert dem i sin nye utstilling, er kunsten kunst og trumfer alt, og den som hengir seg til den, må bli med dit den fører dem, om det så er inn på Fine Arts galleri på Aker Brygge og ut på VGs kultursider.

Men kunsten som kraft og kall har aldri vært ren. Og det er alltid noen som betaler, som regel for selve uavhengigheten, som har vært regnet som en av kunstens iboende og ukrenkelige egenskaper siden romantikken. Alskens små og store hensyn spiller inn: Kunsteren påberoper seg frihet, den samme friheten gjør kunstnerens blikk og måte til noe unikt, den samme unikheten gjør at ymse samfunnsstøtter og synligheter ønsker å betraktes gjennom kunsterens filter og settes inn i en høyere sammenheng enn hva mediene eller deres egen markedsføringsavdeling kan gi dem.

Sand fjerner i de nye bildene Fredriksen-døtrene fra både deres egen hverdag, det opprinnelige portrettet og bildene av dem som iblant gliser fra bladsidene, ved å gi dem navnene til muser i den greske mytologien. Kanskje er det en gest til modellene som ønsket å hegne om det private. Men det er også en gammel skikk og et velbrukt knep. Gjennom flere hundre år har velgjørere i et skjelvende og vulgært nu, med gamle eller nye penger å bruke, på den måten kunnet få kontakt med en opphøyet fortid med hvite søyler. Slik kunne de føle at de ville bli bevart som noe mer enn en posisjon og en familierolle, i egne og andres øyne. Døtre og koner av hertuger og rike kjøpmenn, kunstneres venninner og kjærester og etter hvert skuespillerinner og kurtisaner takket ja til invitasjonen til å la seg hente ut av hverdagen og forbindes med det antikke og evige, ved å avbildes som mytiske skikkelser.

Tanken på å foreviges, som Zevs eller som seg selv eller en mellomting, har vært så liflig at mektige mennesker har vært villige til å gi slipp på det kjæreste de har, kontrollen, og godta at kunstnerne kjører dem gjennom et filter som ikke alltid er forskjønnende. Det er noe av den kontrollen søstrene vil ta tilbake når de går til det uvanlig skrittet å forsøke å hindre ikke bare at avbildninger av dem selv, men også avbildninger av avbildningene, skal sees av offentligheten.

Men de andre kreftene forsvinner ikke. Sand sier søstrenes ønske gikk mot «alt som hadde formet ham som fri kunstner», samtidig som han er en durkdreven markedsfører som gir VG eksklusiv tilgang til bildene av to kvinner hvis liv mange avislesere er nysgjerrige på, like før utstillingen åpner. Kunstens integritet er god å vise til, den draperte antikken er et kjekt alibi, men nuet spiller også inn, og nuet har alltid likt å kikke. Det vet både den malende og de malte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook