Kunsten og frierne hennes

FRIERNE STÅR i kø. Skolen, kirken og utenrikstjenesten gjør seg lekre overfor kunsten, de vil ha henne som partner. Skolen har fått Den kulturelle skolesekken, et stort anlagt tiltak som skal bringe alle barn i direkte kontakt med kunst og kunstnere av alle slag. Den norske kirke har nettopp fått en kulturmelding for kirken (Kunsten å være kirke) som gir råd om hvordan kirken kan bli en bedre kirke ved å styrke sitt forhold til kunstlivet. I Utenriksdepartementet utformes strategier for å gjøre kunstformidling til en viktig byggestein i samarbeidet med andre land.

Det er grunn til å glede seg over dette. Men det er også grunn til å stille spørsmål - ikke avvisende spørsmål, men slike som kan bidra til gode partnerskap. Vet frierne egentlig hvem de frir til? Hva må til for at et partnerskap med kunsten skal kunne bli vellykket? Hva vil et vellykket partnerskap med kunsten kunne gi tilbake?

VI VET AT kunsten er attråverdig. Vi har latt oss forføre av bilder, tekster, musikk og film, teater, opera og dans. Noen opplever kunst utilgjengelig, andre at den er krevende på egne vegne. Kunst er utilgjengelig for den som vil kontrollere den. Men kunstverket - meldingen fra et menneske som har evnen til å uttrykke seg gjennom ord, toner, bilder og bevegelser slik at vi som betraktere får glimt inn i noe vi ikke har sett inn i før - er høyst tilgjengelig, nettopp fordi det er en reservasjonsløs melding fra et medmenneske. Og så sant kunsten får være fri, er den svært tilpasningsdyktig. Kunst skapes av mennesker som vil at vi skal lytte, ikke nødvendigvis for å forstå, men for å oppleve en berøring. Frierne står altså overfor en mulig partner som både er kompromissløst krevende og mer søkende og ydmyk enn noen annen mulig partner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er tre staute friere som går kunsten i møte. Alle er bærere av grunnleggende oppgaver i samfunnet. Allikevel aner vi at dialogen forblir overflatisk flørtende. Jeg tror at når det er så vanskelig å komme fram til gode partnerskapskontrakter, skyldes det at frierne ikke står fram med sin egentlige identitet!

SKOLEN LEGGER til rette for læring, for forberedelse til livet. «Opplæringens mål er å utvide barn, unge og voksnes evner til erkjennelse og opplevelse, til innlevelse, utfoldelse og deltakelse,» står det på første tekstside i læreplanverket. Skal vi tro den offentlige debatten, setter skolepolitikerne lyskasterne mest på elevenes flinkhet i å lese, uttrykke seg i skrift og tale, regne og bruke digitale verktøy. Her ligger det skjulte motsetninger!

Kirken er et fellesskap som legger til rette for at de troende kan leve nær sin Gud. Men kirken vil også være de søkendes arena, et sted å gå til for de usikre, de som leter etter forankring. Det kan se ut som om kirken strever med å kombinere disse to oppgavene!

Utenrikstjenesten har som oppgave å knytte solide og nyttige forbindelser mellom Norge og andre stater. Løfter vi blikket, ser vi at den også arbeider for at samfunn og nasjoner kan leve sammen i fred, og for at grunnleggende menneskerettigheter og solidaritet praktiseres i alle deler av verden - en komplisert og motsetningsfull oppgave.

JEG ER IKKE i tvil om at de tre institusjonene vil kunne nærme seg kunsten med løftet blikk, og bli møtt med samlivsvilje dersom de tydelig viser hva som er kjernen i de store og sammensatte oppgavene de har ansvar for. Eller for å si det mer direkte: Alle tre - skolen, kirken og utenrikstjenesten - må si og vise tydelig at prosjektene deres gjelder mennesker. Alle slags mennesker. Famlende, nysgjerrige og lærende. Tvilende, søkende og troende. Mennesker i utvikling, som kjemper for sine grunnleggende rettigheter, som er avhengig av hverandre, som kommuniserer og forhandler, gir og får, støtter og blir støttet.

At barn blir dyktige til å lese og regne, skrive og snakke er naturligvis grunnleggende viktig. Men skolens identitet må ikke knyttes til lesing og regning. Den må forbindes med ansvar for hele, sammensatte mennesker - som trenger å kunne lese, tolke og uttrykke seg som mennesker, om menneskelige forhold. Som må lære å kjenne undringens språk, tvilens språk, antydningens språk, protestens språk, ikke bare for å kunne meddele seg til andre, men for selv å kunne undre seg, tvile og protestere. Skolen må vise at den forstår at ikke bare ordene, men kroppen, tonene og rytmene, bildene, og all verdens kombinasjoner av disse byr på uttallige og uerstattelige uttrykksmuligheter som alle mennesker har behov for å kjenne!

Det nye testamentet legger grunnlaget for kirkens identitet. Teologiske diskusjoner er viktige nok - det er alt for lettvint, som mange gjør, å sette kirken på sidesporet fordi det foregår debatter og reflekteres uenighet blant kirkens ledere og fagfolk. Men fortellingene om hva Jesus sa og gjorde, levner ingen tvil om hva som er objektet: mennesket. Det overbeviste og troende mennesket, ja! Men også det tvilende mennesket. Det mennesket som er såret. Mennesker som i høyst forskjellige situasjoner søker livstolkning i troens rom. Og livstolkning får man hjelp til ikke minst i uttrykk som ikke er dogmatiske, som ikke gjør krav på å forvalte svarene, men som selv er søkende og spørrende.

Samarbeidet med andre nasjoner preges naturlig nok av produksjon og handel, forsvar og vakthold, miljø og kunnskapsutvikling. Men fundamentet for alt internasjonalt samarbeid ligger i respekt for de grunnleggende rettigheter frie mennesker har. Tar man lettvint på forståelse av forskjellighetene i de kulturer mennesker har skapt og omgir seg med, vil alt annet samarbeid stå på vaklende føtter. Globaliseringen, med alle sine goder, kan true kulturelle særegenheter, altså grunnleggende verdier i menneskers liv og forutsetninger for identitet. Helt sentralt i utenrikstjenestens virke - i nord og i sør - står derfor evnen til å forstå, tolke og verdsette menneskers verdigrunnlag slik det uttrykkes i verdens mange kulturer.

NÅR SKOLEN, kirken og utenrikstjenesten står tydelig fram som bærere av prosjekter som bygger på og fremmer menneskeverdet i alt sitt mangfold, da er kunsten ikke bare en mulig partner, men en nødvendig partner. Da vil produksjon og formidling av kunst, involvering i kunstprosesser, respondering på kunst, kritikk av kunst måtte gjennomsyre alle disse store prosjektene - ikke som en isolert estetisk dimensjon, ikke som adspredelse i en grå hverdag, ikke som noe de færreste har forutsetninger for å forholde seg til, men som uunnværlige kanaler, arenaer og språk for livsanskuelse og livstolkning, og for deling av erfaringer og visjoner.

Når det skjer, vil læreplanverkets overordnede mål kunne bli til virkelighet nettopp gjennom utvikling av ferdigheter i å lese menneskers budskap og uttrykke seg om alt menneskelig. Da vil kirken være like åpen for søkende som for troende og kunne gi holdepunkter for mennesker i alle livets situasjoner. Og da vil vår kontakt med nasjoner og samfunn i verden gå gjennom mennesker vi vil ha mulighet til å forstå slik de er.

Å fri til kunsten må være et humanistisk prosjekt!