Kunsten og livet

Høystemt og knirkende gammelmodig om kunsten, havet, kjærligheten og døden.

Kåre Bulie

kabu@dagbladet.no BOK: Der fjorårets 700 sider lange suksessroman «Vi, de druknede» var en på alle måter gigantisk utgivelse, med et voldsomt spenn både i tid, geografi og persongalleri, er Carsten Jensens oppfølger, «Siste reise», atskillig mindre.

Ikke bare er den under halvparten så lang. Den nøyer seg i all hovedsak med å foregå i ett århundre, 1800-tallet, og nesten utelukkende i Danmark, på Grønland eller på skip mellom landene, og konsentrerer seg om bare én mann, marinemaleren Carl Rasmussen i Marstal. Rasmussen og hans kone Anna Egidia ble begge introdusert i «Vi, de druknede», og «Siste reise» inneholder mange referanser til Jensens forrige historiske sjøfartsroman.

Begge bøkene handler om det allmektige havet, døden det bringer med seg, tidas gang og den kompliserte kjærligheten. Den store forskjellen er at «Siste reise» først og fremst er en roman om kunst og kunstsyn.

Krise

Hovedpersonen Carl Rasmussen, som er bygd på livet til en reell dansk kunstner, er nemlig en kunstner i krise. Han grubler og grubler på om valgene han har tatt i livet er de rette.

Etter en streng barndom i alt annet enn overflod, trosset han forventningene og ble en marinemaler som har kunnet leve godt av sin kunst og uten problemer forsørge sin kone og sine åtte barn. Han forlot hovedstaden til fordel for Marstal for å male danskene i deres hverdagslige kontakt med havet. Men på sine eldre dager kjenner han ikke lenger inspirasjonens «vingeslag», og tvilen som i mange år har herjet ham, er blitt verre.

Som ung tenkte han at han «... var kunstner fordi han ville foredle menneskeheten og lære den å se skjønnheten». Han nektet å male noe som var «stygt», og drømte «om å finne det innerste i mennesket». Nå er idealisten blitt 51 år gammel, og frykter at det allerede er for seint å få tilstrekkelig ut av livet og kunsten. Tida er på flere måter i ferd med å løpe fra Rasmussen: Rundt ham har maleidealene forandret seg, noe det sjokkartede møtet med en fransk kunstner på vei til Tahiti (som åpenbart er Paul Gauguin) er med på å understreke.

«Han hadde brukt nok tid på veggpryd og altertavler. Nå måtte han finne veien tilbake til kunsten, det sporet han hadde vært på den gangen i ungdommen da han tok beslutningen – helt uhørt for en kunstmaler – om å dra til Grønland». Rasmussens andre erkjennelsesferd til Grønland, som utgjør en vesentlig del av «Siste reise», blir hva tittelen antyder.

Forbannelse

Den allvitende fortelleren hopper stadig (ofte forvirrende) i tid, og gjennom tallrike tilbakeblikk følger vi opp- og nedturene i den selvsentrerte Carl Rasmussens omskiftelige kunstnertilværelse: Barndommen i Ærøskøbing, fattige dager i København, hardtslående lærere på Akademiet, første tur til Grønland, den store kjærligheten Henrietta, som døde fra ham, hennes lillesøster Anna Egidia, som Carl gifter seg med istedenfor, men aldri blir fornøyd med.

Forholdet til Anna Egidia er et stadig tilbakevendende tema: «Hun hadde ofret så mye for ham. Men hadde ikke han også ofret det viktigste for henne, friheten til å løpe en risiko og tvinge kunsten sin langs nye, usikre veier?» Den forterpede motsetningen mellom kunsten og livet, mellom jakten på sitt eget kunstneriske uttrykk og familiens trygghetsbehov, er et viktig anliggende i «Siste reise» – «kunstnersjelens forbannelse».

Romanen nekter seg i det hele tatt minimalt når det gjelder romantisk tankegods om kunst og inspirasjon: I Rasmussens verden skal kunsten åpne døren inn til alle hjerter, og han drømmer om at en mystisk åndemaner fra Grønland igjen skal bli hans muse. I drømme har han sex med et skremmende, mytologisk vesen.

Men vel så ille er det at Rasmussens indre drama i liten grad vises fram – det bare snakkes og snakkes.

Høystemt

Også «Vi, de druknede» led til tider under høystemt ordrikdom og betydelige doser gammelmodig romantikk. Men den storslåtte vitaliteten som preget prosjektet, gjorde det mer spiselig enn i den på alle måter tynnere «Siste reise», der svakhetene trer tydeligere fram. Av og til er setningene så flaue at man må undre seg over at en så erfaren skribent har valgt å skrive dem:

«En gang hadde han tenkt på seg selv som et skip med kursen satt, men uten vind i seilene. Nå hadde vinden kommet, men skipet lå fortsatt fortøyd ved kaien», «Han måtte ha både lys og varme, for han kunne ikke skjelne kulden i kroppen sin fra kulden i sjelen». Om at Rasmussen ikke får flere barn heter det at «Nå ble han eneboer i alderdommens vindusløse celle».

«Kitsch»

I en anmeldelse så hard at vi sjelden ser noe liknende her til lands, avfeide den kontroversielle, men innflytelsesrike Weekendavisen-kritikeren Lars Bukdahl «Siste reise» som kitsch og «dybt amatøristisk». Så ille er boka ikke – med sine barske sjømenn og sin historiske patos vil den ganske sikkert finne sine lesere. Med refleksjoner over kulturfenomenet brun saus bruker Jensen også ideen om malerens farger til å forsøke å si noe om det danske. Om han gjør overraskende valg, er han ingen skriveamatør. Men «Siste reise» er ganske visst blitt merkelig tung på labben.